Joar Nango i sitt studio i Tromsø. Foto: Arne Skaug Olsen


02.09.2020

DET ER ET PRIVILEGIUM Å VITE HVEM DU ER

Av Arne Skaug Olsen

Joar Nango er årets festspillkunstner i Bergen. I dette intervjuet med Arne Skaug Olsen snakker han om kolonialisme, samiske språkbad og behovet for å røske fransk retorikk ned på jorda. Og om fjerning av en vorte med bibelvers og en rusten saks.


Fra Norsk kunstårbok 2020



Han trives best i territoriet mellom de forskjellige identitetsposisjonene. For Joar Nango er det i muligheten for det uforutsette at ting kan skje og at kunst blir politisk. Jeg treffer ham i Tromsø en februardag når forberedelsene til Festspillutstillingen nærmer seg siste fase.

– Kan du si litt om hvor du er i prosessen med utstillingen?

– Akkurat nå er det veldig mye som skjer. Jeg har kontinuerlig kontakt med 20–30 personer som er involvert i prosjektet på ett eller annet nivå, så det er ganske uoversiktlig for alle, inkludert meg selv. Jeg har valgt å ikke la meg forføre av de fine utstillingsrommene i Bergen Kunsthall, men heller tatt sikte på å jobbe med noen prosesser her i nord som etter hvert kommer til å finne sin plass i Bergen.

Jeg startet med å definere tre diskusjoner. Temaene er, grovt sett, «flow – veien og bevegelsen», «urfolk, materialitet og ressursøkonomi» og «samisk improvisasjonskompetanse». Disse temaene blir alltid med, samme hva jeg gjør. I Festspillutstillingen skal jeg i tillegg se nærmere på nordisk kolonialisme. Jeg har invitert de smarteste akademikerne jeg kjenner, kunsthistoriker Mathias Danbolt og samfunnsgeograf Tone Huse, som begge tenker nytt omkring de nordiske nasjonalstatenes relasjoner til Sápmi og Grønland. Jeg skal blant annet til København nå i februar for å se de tidligste illustrasjonene av samisk arkitektur, tegnet av misjonæren Knut Leem på 1700-tallet, og som Mathias har forsket på. De er fascinerende og visuelt slående historiske dokumenter som vitner om kulturelle og makthierarkiske avstander mellom kolonimaktenes regimecockpiter i sør og datidas bilde på det perifere, underutviklede nord. Å vise så direkte til historiske overgrep og urett er nytt for meg. Det er kanskje et litt platt utgangspunkt for en kunstnerisk prosess, men jeg gjør det likevel. Jeg har med meg folk som er så bra på akkurat dette feltet at jeg tror det blir mer enn en bekreftelse på at det er begått historisk og politisk urett.

– Hvordan tenker du at selve utstillingen skal framstå?

– Det gir nesten ikke mening å liste opp alt som skal skje. Det blir alt fra håndverkere fra Hardanger og en rom smed fra Romania til mine samarbeidspartnere fra Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB), kuratoren Candice Hopkins og den greske teoretikeren Dimitris Dalakoglou. Insomniafestivalen i Tromsø, den samiske matkunstneren Máret Rávdna Buljo og noen dansere fra Carte Blanche kommer, og kanskje også Morten Traavik. I tillegg tar jeg med meg en del påbegynte eller halvproduserte verk som kunne trengt en bedre og tydeligere presentasjon. For eksempel Skievvar-skjermen min, en bakprojeksjonsskjerm sydd av kveitemagesekker. Den ble jeg ikke helt ferdig med til arkitekturbiennalen i Chicago, så jeg tenkte det kunne være smart å jobbe videre på den til denne utstillingen.

Da jeg bestemte meg for ikke å bruke utstillingssalene i konvensjonell forstand, løsnet det litt, og mange nye innfallsvinkler åpnet seg. Jeg ønsker å bruke salene mer som et slags laboratorium enn som innrammingen av et resultat. Jeg vil at utstillingen skal være et tankekammer mer enn et sosialt rom slik flere av de tidligere installasjonene mine har vært. Det er mye som er uavklart, men det uavklarte er en viktig drivkraft.


Fra vindusinstallasjonen i «European Everything» i Kassel. Objektene og materialene ble kontinuerlig byttet ut og bearbeidet. Til venstre ses et animert tekstverk laget av den hollandske billedkunstneren Martijn in‘t Veld som var en slags skald for prosjektet. Foto: Mathias Voelzke

– Du har laget en rekke verk som er tidsbaserte, sosiale skulpturer. Du iscenesetter håndverk, materialitet, performativitet og kollektivitet i et komplekst og kaotisk samspill hvor også publikum blir delaktig. Jeg tenker først og fremst på European Everything på Documenta 13 i Athen og Girjegumpi under Festspillene i Nord-Norge. For meg var disse prosjektene grunnleggende politiske.

– Arbeidene mine knytter an til samtalene om kolonialisme og identitetspolitikk. For meg handler det om et ønske om å vise verden slik den er. Det er ikke slik at du er enten same eller norsk/svensk/finsk/russisk. Man er jo begge deler, eller alt. Jeg er interessert i gråsonene hvor motsetningene smuldrer opp og enkle spørsmål og svar opphører. Det er der kunsten har et potensial, og det er der jeg ofte leter etter min egen stemme. Det er mer interessant enn å kjefte på staten for overgrepene de har gjort mot oss som folk eller individer.

– Jeg ser paralleller til den franske filosofen Jacques Rancières ideer om hva som er politikk, at det er i det heterogene spillet og i uenigheten at politikken blir til.

– Nå har Rancière blitt en sånn intellektuell hvit mannlig høvding. Han er en viktig referanse, men for meg blir disse tankestrukturene fort retoriske, og jeg ender opp med å spørre etter mer reelle og verdslige bilder på de samme tingene. Ikke for å devaluere alle hvite mannlige tenkere, men jeg er alltid mest interessert i å omforme denne typen intellektuell materie til noe romlig og situasjonelt. Jeg er interessert i å røske den franske retorikken ned på jorda, og for meg har den samiske arkitekturen blitt en måte å gjøre det på. Det er så mye skeivhet og urettferdighet i både historien og samtiden at uenighet og friksjon nesten oppstår av seg selv. Jeg velger samtidig ikke å referere for mye til Rancière eller hans tenkning. Jeg skylder jo ikke Rancière enn dritt.

– Jeg ser også at det du gjør, har en del likheter med den sveitsiske kunstneren Thomas Hirschhorn. Jeg tenker spesielt på Bataille- og Gramsci-monumentene hans, som er en type kollektivistiske gesamtkunst-werk der parasamfunn får eksistere en stakket stund. Hirschhorns monumentprosjekter viser at det finnes en vilje blant folk til å bidra til midlertidige utopier.

– Jeg har vært opptatt av den samiske siidaen som samfunnsstrukturelt konsept. Det er noe i betydningen av siidaen som arbeidsenhet, storfamilie eller flokk som gjør den til et kraftfullt politisk format. Det ergrer meg at vi ikke har investert mer i siidaene under oppbyggingen av Sápmi som nasjon, parallelt med eller i stedet for Sametinget for eksempel. Jeg har sett på hvordan disse siidaleirene har organisert seg og hvordan de har uttrykt seg estetisk. Likeledes har jeg vært opptatt av fantefølgene, de omreisende familie- og arbeidsfellesskapene som reiste oppover Gudbrandsdalen og fant seg plasser de kunne okkupere og ta i bruk. Jeg er inspirert av hvordan Hirschhorn bygger seg inn i situasjoner og plasser og lager mikrosamfunn. Men jeg har andre forbilder og arbeider innenfor en mye mer rural kontekst.

For meg handler det mye om å etablere en flyt i arbeidet. Prosjektet mitt til Documenta 14 startet med at jeg og kollega Håvard Arnhoff fra FFB kjørte fra lengst nord til helt sør i Europa gjennom et år. Forflytningen gjennom Europa, med grensekryssinger og møter med forskjellige kulturer på bakkenivå, var en kreativ metode. Reisen la grunnlaget for hele prosjektet. Vi prøvde å se på Europa som ett landskap uten å tenke så mye på skillene som stykker opp kontinentet. Vi solgte noen reinskinn for å finansiere nye setetrekk til bilen, byttet bort en halv reinskrott, slaktet en gris og møtte folk som vi inviterte til å gjøre performative samarbeidsprosjekter i utstillingsrommet. Da vi kom til Aten, etablerte jeg et atelier på en skraphandel. Jeg jobbet med materialer i en helt ny geografi og på det aller laveste nivået i verdikjeden, bokstavelig talt med skrot og søppel. Ved å bo og jobbe i skraphandelen kom jeg inn i materialflyten på et interessant sted, som jeg lærte mye av.


Underveis på den flere måneder lange bilreisen gjennom Europa til Documenta 14 i Aten oppsøkte Joar Nango ulike håndverkere og initierte smaå improviserte samarbeidsprosjekter. Bildet viser Flavo som har laget en liten metallovn av kunstnernes Mercedes Sprinter.

– Det er noe spekulativt over hvordan arbeidene dine virker som modeller for mulige framtider?

– I oppveksten var jeg opptatt av postapokalyptisk estetikk. Jeg tegnet byer og landskap som var som dratt ut av Mad Max. Denne dragningen mot en leirplassestetikk, det nomadiske og selvgjorte uttrykket, er som en ryggmargsrefleks hos meg. Gjenbruk har alltid vært en reell interesse, og jeg har bokstavelig talt vokst opp i bruktbutikker. Samlemanien har jeg arvet fra min far. I oppveksten tok han meg ofte med på søppelplassen for å lete etter skatter. Jeg tror jeg har fått den eklektiske estetikken derfra. Kanskje det handler om kulturtilhørighet, kanskje til og med om klasse, eller kanskje begge deler. Bokhylla hjemme hos pappa er full av gamle etnografiske og lappologiske skrifter, samt mer progressiv og samtidig litteratur – ting han ukritisk har samlet og satt ved siden av hverandre. Han har samlet med rund hånd og laget et mangfoldig og rikt bibliotek. Jeg er inspirert av akkurat det – å skape en bred fortelling som folk kan finne sin egen vei inn i.

– Du er ikke redd for de eksotiserende elementene?

– Jeg liker å dytte dem fram, som et element i en komposisjon, både for å avmytologisere dem og for å leke med mytologien for å skape noe nytt. For meg er ikke et reinskinn noe eksotisk. Det er tvert imot noe veldig hverdagslig og anvendelig. Det er kontekst og perspektiv som avgjør om noe blir forstått som eksotisk eller ikke.

– Men så er du arkitekt.

– Jeg opplever at diskusjoner som bevisst prøver å favne både kunst og arkitektur sjelden blir spennende for begge fagfeltene. Det er mange likhetstrekk mellom arkitektur og kunst, men det er likevel et svimlende gap mellom de to fagfeltene i praksis. For meg er dette gapet et frirom som gjør at jeg kan seile min egen sjø. Hvis noen fra arkitektbransjen forsøker å stille prosjektene mine til veggs som «dårlig» arkitektur, sier jeg bare at jeg egentlig er kunstner, mens i kunstsammenheng gir arkitektbakgrunnen autoritet. Jeg har ingen formell kunstskolering og er ikke så dypt plantet i kunstdiskursen. Samtidig er jeg uerfaren som praktiserende og byggende arkitekt. Likevel føler jeg at jeg besitter begge posisjonene. Gjennom å flyte et sted midt mellom de to landmassene unnslipper jeg kategoriseringer og kan belyse ting fra mindre fastsatte posisjoner. Det er en styrke når man forsøker å jobbe med marginaliserte folkegruppers perspektiver.

– Handler det om å bygge broer mellom de faglige posisjonene, eller handler det for deg om å politisere denne mellomposisjonen? Det er i hvert fall et spenningsfelt der, og slik jeg kjenner deg, så er du ikke redd for å oppholde deg i de uavklarte, kaotiske prosessene?

– Kunsten og arkitekturen har ulike kvaliteter. Med sitt raske tempo, sin immaterialitet og inkonsekvens kan kunsten tilby noe som arkitekturen ikke har. Som student leste jeg at arkitekturfeltet beveger seg i en syklus som alltid er ti år etter samtidskunsten, og det tenker jeg stemmer. Når det gjelder samtalen rundt det samiske, dekoloniseringen – store spørsmål som jeg har jobbet med i snart 15 år – er det først i de siste årene at arkitekturfeltet har meldt sin interesse. Først nå løfter de blikket, og det speiler kanskje fagfeltets manglende evne til å ta inn over seg samfunnsaktuelle diskurser. I kunsten har dette foregått i lang tid. Hvordan kunst som fagfelt tar opp i seg strømninger utrolig fort er en styrke og noe jeg finner veldig inspirerende. På den andre siden kan det føre til ingenting. Derfor er jeg også glad i pragmatismen i arkitekturen, selv om den ofte er fundamentert i en nådeløs kapitalisme og neoliberalisme som jeg hater.

– Et annet viktig spenningsfelt i kunsten din er det mellom det samiske og det norske. Tenker du at dette kan sammenlignes med forholdet mellom kunst og arkitektur?

– Det har jeg forsøkt å peke på i noen av mine mer identitetspolitisk orienterte prosjekter. For meg handler det mye om å klare å være både og, ikke enten eller. Jeg har et konkret eksempel fra da jeg var tenåring og hadde bestemt meg for å lære samisk ordentlig. Jeg var på det som kaltes et «språkbad» i Skånland. Der fikk jeg dyppet meg skikkelig i det samiske språket. Jeg fikk en vennlig, men bestemt reprimande av en kautojente fra en reindriftsfamilie med samisk som morsmål. Hun mente at selv om jeg var fra Molde med en far fra Masi og norsk mor, og hadde bodd halve livet på Vestlandet og halve i Finnmark, så kunne jeg ikke kalle meg halvsame. Du må bestemme deg! Enten er du same eller så er du det ikke. Det åpnet noen dører for meg. Selvfølgelig går det ikke an å være halvt same. Det er en holdning, en stillingtagen.

– I Vesten tenker vi at summen alltid må være hundre prosent. Man kan ikke være hundre prosent samisk og hundre prosent norsk eller hundre prosent arkitekt og hundre prosent kunstner på samme tid. Man kan ikke agere, tenke, posisjonere seg, handle og produsere ut fra begge posisjoner samtidig.

– Jeg har ofte tenkt på dette dilemmaet som en tung bør man som same blir tvunget til å bære. Men samtidig er det et privilegium å vite hvem du er. Dette er noe jeg føler på i møte med andre kunstnerskap og arkitekturskap. Som både kunstner og arkitekt tilhører jeg et lite, smalt identitetsfellesskap. I tillegg er jeg norsk og samisk, noe som gjør fellesskapet enda mindre. På samme måte som mellomrommene gir meg et spillerom, så gir den marginale, nærmest medfødte posisjonen, en autoritet som kanskje er vanskelig å forholde seg til.


Det samiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi installert under vintermarkedet i Jokkmokk. Med temperaturer på opptil -28 grader ble peisen, bålet og de varme reinskinnene essensielle for møteplassen.

– Er ikke disse posisjonene du beskriver, norsk/samisk, kunstner/ arkitekt, kanskje falske motsetninger? Og den autoritetsposisjonen du snakker om, er vel ikke fritatt for tvil? I mange kunstnerskap er tvil en viktig drivkraft.

– Ja, tvilen er en fin måte å komme bort fra disse bastante motsetningsskjemaene. Tvilen er sterk i meg, og jeg har stor respekt for folk som tør å tvile og eksponere tvilen. Jeg husker da Amund Sjølie Sveen, kunstneren bak Nordtinget,1 var med på en valgdebatt på Verdensteateret i Tromsø. Han diskuterte med politikere fra noen småpartier som stilte til valg her i byen, blant annet Pensjonistpartiet og Liberalistene. Han snakket om tvil, og det var uklart om han egentlig ønsket å bli valgt. Stemningen i debatten ble farget av at han turte å snakke om denne ene posisjonen man ikke kan innta i politikken. Det ble rett og slett mindre krangling. Som kunstner kunne han stille de store spørsmålene om hva politikk er. Jeg tror noe av kunstens rolle er å åpne opp for samhandling for å få til noe nytt. Kanskje kan tvilen også være en vei ut av disse bastante forestillingene vi har om verden og hvordan den henger sammen.

En måte å deale med tvilen på har for meg blitt å søke trygghet i det kollektive. Det har blitt viktig alltid å ha med meg andre folk, andre stemmer. Det kollektive skaper noen påler i tvilens sjø. Det er litt sånn vi mennesker er. Vi er organismer som ikke vet helt, men vi klynger oss til hverandre for å føle oss trygge. På den måten skaper vi teorier og ideologier, religioner til og med, sammen.

– Hva betyr religion for deg? Er den er et botemiddel mot tvil og en invitasjon inn i noe kollektivt?

– For meg er religion strukturer skapt for å gi plass, språk og form til kulturelle verdensbilder. Vi praktiserte ikke trommereiser eller sjamanistiske ritualer hjemme hos oss. Men om det er noe jeg har fått med meg fra det samiske, så er det det spirituelle, at mennesket er en del av naturen. Jeg har jo ikke vokst opp på vidda, men jeg har vokst opp med en samisk far. Bokhylla hans er for meg et slags alter. Den representerte en inngang til den førkristne samiske spiritualiteten og til de mange uuttalte traumene og skammen etter fornorskingen. For tretti år siden var disse tingene mye mer tabubelagt enn de er i dag.

– Det er vel ikke helt ukontroversielt å snakke om den spirituelle koloniseringen som er blitt påført den samiske befolkningen, altså hvordan misjoneringen og kanskje spesielt læstadianismen endret, erstattet og fortrengte samisk religion og spiritualitet. Er dette noe som er bearbeidet i det hele tatt?

– Dette er en stor diskusjon som bare så vidt er påbegynt. Hva man har mistet og hva man har bevart etter koloniseringen er et interessant og komplekst spørsmål, og svarene er forskjellige fra sted til sted. Jeg var så heldig å få delta i denne samtalen under et seminar i Kautokeino for to år siden. Dansekunstneren Elle Sofe Sara og Lovise Mienna Sjøberg, en ph.d-student ved Állaskuvla i Kautokeino, trakk forbindelser mellom den ursamiske religionen og det ganske konservative kristne miljøet i indre Finnmark. For meg har det vært lærerikt å dekonstruere den altfor enkle motsetningen mellom kristendommen og førkristen samisk religion. Det er mer interessant å se på de unike formene for kristendom som finnes, og på hvordan elementer utenfra har smeltet sammen med kulturer som allerede fantes. Det er flere særegenheter ved det samiske kristne uttrykket, for eksempel hvordan de har klart å bygge rom rundt menneskets evne til å heale hverandre. Da jeg var liten, hadde jeg noen vortevekster på fingrene som ikke gikk bort. Vi oppsøkte en slektning i det samiske miljøet som var kjent for å ha evner. I ritualet for å fjerne problemet brukte han en gammel bibel. Han liksom skremte bort vorta!

For mange ikke-samiske vil nok et ritual der en gammel mann leser opp bibelvers over et voksdukskledd kjøkkenbord og drar en stor rusten saks over en vorte, oppleves som overnaturlig. Det er ikke noe man forbinder med kristendom. Men i samiske miljøer har disse tingene smeltet litt sammen. Det er sånn jeg forsøker å jobbe med estetikk, arkitektur og rom som hybridiserte uttrykk. Å ta vår historie på alvor innebærer ikke alltid å dytte bort kolonialismen. Jeg prøver heller å se på den som en negativ kraft som vi har blitt endret og påvirket av. Vi må inn i disse vanskelige rommene, og da er det viktig at de som åpner dørene, er samer selv, folk som vet hva som står på spill. Det er derfor det seminaret i Kautokeino var så bra. Det var inspirerende å overvære en samisk healer som forsøkte å beskrive kreftene sine. Han snakket om følelsen han hadde ved å kanalisere disse kreftene, og der og da var det mer enn nok.



<< Tilbake / Back