Fra åpningen av Tora Dalsengs utstilling «Fantasma» i Oslo kunstforenings festsal i 2019. Fra venstre med klokken: Stian Eide Kluge, Pablo Castro, Paulina Stroynowska, Steffen Ha?ndlykken, Jenny Kinge og Tora Dalseng. Foto: 1857


28.05.2020

TRENING I Å OPPLEVE VERDEN

Intervju med Stian Eide og Steffen Håndlykken

Av Arve Rød

Det kunstnerdrevne galleriet 1857 ble grunnlagt i 2010 av Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge i et tidligere trelastlager på Grønland i Oslo. Høsten 2019 la de ned driften. De to siste årene holdt de utstillingsvirksomheten gående i ulike lokaler, i samarbeid med kurator Jenny Kinge. 1857 har vært en særegen stemme i det siste tiårets norske kunstsamtale, og galleriet har representert en viktig del av kunstscenen i Oslo. I denne samtalen med Arve Rød er ikke de to grunnleggerne uten videre enige om å se galleriet som en inngang til å forstå et tiår.



Fra Norsk kunstårbok 2020



– Ideen om en særlig kunstnerisk stil fra 2010-årene er en lettvint måte å forstå historie på, særlig med tanke på at vi knapt har gjort oss ferdig med perioden. Det blir fort en konstruksjon som skaper myter, sier Kluge og Håndlykken.

– Et utstillingsprogram kan ikke kokes ned til én enkelt stil, det blir som å definere vennekretsen sin ut fra mote. Stiler spiller seg selv fort ut. Å snakke om stiler når det kommer til tiår, har liten hensikt.

– Det er kanskje lettere å snakke om etableringen av galleriet. Hvorfor ville dere starte et eget visningssted?

– Det var stor oppmerksomhet rundt de kunstnerdrevne galleriene, men vi opplevde at de faktiske utstillingene vitnet om et labert ambisjonsnivå. Mye av det som skjedde, dreide seg om det sosiale; det å skape en plattform var tilstrekkelig for å skape interesse. Samtidig hadde prosjekter som OCA (Office for Contemporary Art) og galleriet STANDARD (OSLO) skapt et større spillerom. Internasjonaliseringen i norsk kunstliv som hadde skjedd på begynnelsen av 2000-tallet, var utgangspunktet vårt for å stille ut internasjonale kunstnere.

Også Landings, Fredrik Værslevs prosjektrom på Vestfossen, var en inspirasjon i starten. Det var en ekstremt lettvint plattform, men med en ambisjon om å være arena for noe som hadde rekkevidde utenfor osloscenen. Vi ønsket å finne interessante kunstnere utenfor Norge som få hadde hørt om. Dernest var utfordringen å finne en måte å gjøre virksomheten synlig på gjennom utstillinger, dokumentasjon, nettside og så videre.

– Hvordan fant dere fram til kunstnerne?

– Vi brukte nettverkene vi hadde med oss fra kunstutdanningen. I den første utstillingen i 2010 viste vi Haegue Yang, daværende professor på kunsthøgskolen i Malmø, sammen med Falke Pisano og Timothy Furey. Det ble en blanding av etablert, «hot shot» og «ung og lovende», en utstilling man i prinsippet kunne ha sett på OCA eller for den saks skyld på Astrup Fearnley Museet. Den var litt museal og sprang ut av en litt annen tankegang enn hvordan vi kom til å jobbe senere. Det var en slags svenneprøve.

– Hva skjedde så?

– Midtveis i det første året fikk vi treårig støtte fra Kulturrådet som del av et pilotprosjekt for kunstnerdrevne visningssteder. Det fikk oss til å senke skuldrene og tenke at vi ikke trengte å nå opp til Nasjonalmuseets nivå i hver utstilling, men heller utforske vår egen rolle i å forme utstillingene. Vi ble mer aktive partnere i produksjonen, og det kunne være uklart hva som var kunstnernes verk og hva som var våre bidrag. Vi ville undersøke hvilke elementer i en utstilling man kan fjerne og likevel ende opp med en utstilling – hvilke nøkkelelementer man kan manøvrere seg rundt. Utstillingen «Telephone» i 2012 for eksempel, hvor vi bygde et fyrtårn inne i galleriet, var uten kunstnersignatur. Utstillingen påberopte seg ingen annen ære enn lettveggene i en maleriutstilling. Ideen var at vi kunne gjøre hva som helst og at kunstnerne kunne gjøre hva de ville.

– Hva har dere vært på utkikk etter?

– Vi har sett etter kunstnere som gjør ting vi ikke helt forstår. Vi har ønsket å utfordre både oss selv og kunstnerne vi involverer. Det er en diskusjon vi har ønsket å ta flere med inn i – å introdusere tvil i kunstopplevelsen, å prøve å finne ut av hva som er forskjellen på en vanlig ting og hva som er et kunstverk. Det handler om å utforske betingelsene for kunstopplevelsen og dermed også betingelsene for opplevelsen av verden omkring oss. Det er derfor vi har kunst. Å oppleve kunst er trening i å oppleve verden.

– Dere mistet det særegne lokalet på Grønland, som på mange måter var synonymt med profilen til 1857. Likevel fortsatte dere å produsere utstillinger som ble lagt merke til. «Selflessness» på Kunstnernes Hus inkluderte blant annet en maurkoloni, og dere viste Mikael Øye Hegnars malerier i en kolonihage. For utenforstående ser det ut til at dere avslutter et fremdeles livskraftig prosjekt.

– Vi fikk midler fra OCA til å delta på kunstmesser. Da måtte vi representere kunstnerne mer langsiktig. Jenny Kinge kom inn i bildet. Hun kunne bidra med en mer gallerifaglig oppfølging av kunstnerne vi samarbeidet med, som Øye Hegnar og Ane Graff. Vi forsøkte å finne en form som kunne være til støtte for kunstnere som ville ha tilgang til en internasjonal kunstverden, å finne ut hvordan man kan lage karriere av en god utstilling. Etter hvert forsto vi at det betydde å bli et konvensjonelt galleri, og at det ikke var en jobb for oss. Det vi hadde begynt å utforske, var et avsluttet prosjekt. Vi fant ut at vi var godt forsynt.


Fra «Uummannarsuaq» med Deanna Havas & Shane Munro og Ane Graff i 2017, den siste utstillingen i 1857 på Grønland. Foto: Studio RH




<< Tilbake / Back