20.01.2020

DET SYSTEMET AV
SMÅ FORSKJELLER
DU LÆRTE AV MORA DI

Av Halvor Haugen

Den økende bruken av engelsk i det norske kunstfeltet er en bekymring for mange. I denne artikkelen snur Halvor Haugen om på problemstillingen og spør heller: Hva skal vi med norsk?

For ikke lenge siden var internasjonalisering en hildring i det norske kunstfeltets fjerneste himmelrand. I dag er den et faktum. Internasjonaliseringen har utvilsomt gjort feltet rikere, først og fremst ved å åpne for et større mangfold. Språklig innebærer imidlertid utviklingen en ensretting fordi internasjonalisering i praksis betyr anglisering.

En vending mot det engelskspråklige i norsk kunstliv er særlig tydelig på kunstakademiene. Økningen av ikke-skandinaviske studenter og ansatte har vært betydelig, spesielt på mastergrads- og p.hd.-nivå og professorer. Det gjelder også andre institusjoner. For eksempel har vi hatt tre direktører for Office for Contemporary Art som ikke har lært seg nok norsk til å kommunisere på et profesjonelt nivå. I den andre enden av det norske kunstfeltet har man kunstnerstyrte gallerier som utelukkende kommuniserer skriftlig på engelsk.

Likevel kan man også spørre: Hvor stort er dette problemet? Eller kanskje også: Hva er problemet? Eller rett og slett: Hva skal vi med norsk? Til det første kan man svare at det norske kunstfeltet er langt fra gjennom-anglisert. Eksempler på dette er kunstrelaterte utgivelser og kunstkritikk. De viktige utgivelsene av oversatt kunstrelatert teori har dabbet av på de etablerte forlagene. Til gjengjeld har noen mindre uavhengige forlag kommet på banen, spesielt det Moss-baserte House of Foundation, som blant annet har gitt ut bøker med Catherine Malabou, Giorgio Agamben og Gunnar Berge. Og selv om det har vært mye snakk om at kunstkritikken har fått dårligere kår, holder likevel de viktigste riksdekkende mediene seg fortsatt med kunstkritikere. Den norskspråklige kunstkritikken har nok en usikker fremtid, men så langt befinner den seg ikke i noen krise det jeg kan se. Det bør også nevnes at det finnes sentrale kunstinstitusjoner der ikke-skandinaviske ledere og kuratorer har lært seg norsk, blant annet Nasjonalmuseet og Nordnorsk Kunstmuseum.

På det siste spørsmålet – hva skal vi med norsk? – kan man svare som Henrik Wergeland i artikkelen «Om norsk sprogreformation» av 1833, der han pekte på visse norske uttrykks iboende fortrinn fremfor de danske alternativene. Ifølge Wergeland hadde verb som «å smyge» en spesiell poetisk kraft. Det uttrykte sitt begrep «baade med Pensel og Tonestrøg», noe han eksemplifiserte med ordets konnotasjoner: «Hvem ser ikke den krumryggede Smiger deri? Hofkrybet? Sleiken og hans krumveier og Snigstier?», spurte Wergeland retorisk og norsk-svermerisk. Om man trekker fra den romantiske betoningen av nasjonal essens, peker Wergeland på noe som fortsatt er viktig. Det som rakner når man ikke får bruke sitt eget morsmål, er den fine veven av små forskjeller som er livsviktig for språklig uttrykksevne.

La meg her introdusere begrepet språklig rettferdighet (linguistic justice), som åpner den menneskelige kommunikasjonens område for fordelingspolitiske tiltak på lik linje med de man har for andre goder. På bakgrunn av det engelske språkets status som verdens første globale lingua franca er det blitt foreslått flere tiltak for å kompensere for ulempen det innebærer å ha et annet morsmål. Den belgiske filosofen Philippe van Parijs har for eksempel argumentert for å gi ikke-engelskspråklige personer fri tilgang til engelsk litteratur gjennom en selektiv opphevelse av opphavsrettslige begrensninger. Jeg skal la spørsmålet om mer omfattende tiltak ligge, men jeg tror norske angliserte kunstinstitusjoner har godt av å minnes på at å bruke engelsk som fremmedspråk innebærer en ulempe. Det gir seg utslag i en viss ubekvemhet, som hemmer flyten i meningsutvekslinger. Dessuten har det praktiske konsekvenser når det gjelder deltagelse og demokrati på arbeidsplassen. I større institusjoner som ikke legger om alt til engelsk, er ansatte som ikke snakker et skandinavisk språk, ute av stand til å delta fullt ut i interne demokratiske prosesser, og dermed tar de ikke sin skjerv når det gjelder komiteverv osv.

Samtidig trenger man også en større bevissthet om at kun å kunne engelsk også innebærer en ulempe. Både individer, kunstinstitusjoner og kunstfeltet som helhet trenger norsk for å pleie kontaktflater til andre samfunnsområder og institusjoner som er dominert av norsk språk – for eksempel politikken. En rendyrket anglofon institusjon vil også ha problemer med å ta opp i seg lokal historie, deriblant kunsthistorie. Dermed vil den bli mer eller mindre døv for en større nasjonal og skandinavisk kontekst.

Hvilke konklusjoner skal man trekke av dette?

Jo, for det første at vi trenger en ny språkstrid. Dette må imidlertid være en strid for språklig mangfold, som ikke kaster seg ut i en quijotisk kamp mot engelsk eller andre nabospråk, men som mer beskjedent, skjønt likefullt insisterende, står opp for norsk som en selvfølgelig del av en internasjonalisert norsk kunstinstitusjon.

Men like viktig: Språkstriden bør følges av en målreising for skandinavisk engelsk. Samtidig som vi må sikre norsk en likestilt plass i praksis, må vi ta et fastere grep om den norske måten å bruke engelsk på, og omfavne den som vår egen dialekt. For å si det med den afrikanske forfatteren Chinua Achebe: «My answer to the question Can an African ever learn English well enough to be able to use it effectively in creative writing? is certainly yes. If on the other hand you ask Can he ever learn to use it like a native speaker? I should say, I hope not.»

Debatten rundt det etter hvert velkjente begrepet International Art English (IAE) kan kaste lys over hvorfor vi bør slutte oss til Achebes håp. Den ble satt i gang for syv år siden av David Levine og Alix Rule i nettidsskriftet Triple Canopy, der de to med pseudovitenskapelig grundighet harselerte over engelskbruken i kunstverden. Skrekkeksemplene ble hentet fra pressemeldinger på e-flux, en publiseringsplattform som ble startet opp av eksilrusseren Anton Vidokle. I E-flux Journal kom tilsvar skrevet av den tyske kunstneren Hito Steyerl, som pekte på at de kritiserte pressemeldingene gjerne var skrevet av folk med engelsk som andrespråk. Det Levine og Rule hang ut som pressemeldingenes patetiske pretensjoner, var i realiteten utslag av den språklige periferiens handicap. Kritikken av IAE var altså en arrogant misbruk av den innfødtes språkmakt.

Jeg deler gjerne ut poeng til begge parter i denne debatten, men tror også den trenger et tredje moment. Fenomenet IAE er reelt og må bekjempes, og det begrenser seg ikke til brukstekster skrevet av provinsielle gallerinaer og andre underbetalte pressemeldingsforfattere, men lever i høy grad i norske og internasjonale kunstinstitusjoners katalogproduksjoner. IAE bør imidlertid ikke først og fremst kontres med britiske eller amerikanske språknormer, men med regionale sådanne – med mål om å gjøre engelsk til et udogmatisk lingua franca med rom for «de tusen lokale dialekter».

Én av disse bør være International Art Norwenglish.

Her kan det norske kunstfeltet finne inspirasjon ved å lytte til nordiske artister, som Nils Bech eller The Knife som siden 2000-tallet har dyrket en stilisert nordisk aksent. Dette i motsetning til tidligere artister, som ABBA, som etterstrebet en plettfri britisk uttale i sangene sine, men brøt ut i et ubehjelpelig gebrokkent svensk-engelsk i intervjuer. Det rent fonetiske er rett nok mindre interessant i seg selv. Målreisingen for et nytt International Norwenglish må sikte mot en dialekt som trekker frem typiske norske språkstilistiske dyder – som fyndighet og nærhet til det muntlige – som et våpen i kampen mot det stedløse, det pregløse og det pretensiøse, enten dette har norsk, engelsk eller annen språkdrakt.


<< Tilbake / Back