Britta Marakatt-Labba, Historja (detalj), 2003–2007. Blant annet vist på Documenta 14, Kassel, 2017. Foto: KORO, Cathrine Wang. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og KORO | Public Art Norway


17.01.2020

DEN TRANSNASJONALE
SAMISKE KUNSTEN

Av Irene Snarby

De siste årene har samisk kunst blitt eksponert internasjonalt i mange sammenhenger, blant annet på Documenta 14 i 2017 og på Venezia-biennalen i fjor. Men selv om oppmerksomheten har økt, er det på ingen måte nytt at den samiske orienterer seg på tvers av landegrenser. Dette er naturlig, skriver Irene Snarby i denne artikkelen, siden Sápmi er en del av et nord som ikke kan forstås som annet enn en transnasjonal størrelse.



Fra Norsk kunstårbok 2019



I diskusjonen om internasjonaliseringen av det norske kunstlivet er det verdt å merke seg at samiske kunstnere og kuratorer har vært en del av en internasjonalt orientert kunstverden i flere tiår. Til tross for laber interesse fra mediene har samiske kunstaktører vært tidlig ute med å knytte allianser, stille ut kunst og delta i aktuelle diskusjoner på tvers av landegrenser. Dette er naturlig siden Sápmi er en del av et nord som ikke kan forstås som annet enn en transnasjonal størrelse.1 «Samisk kunst» er et begrep som beskriver identiteten til kunstnerne snarere enn innholdet i arbeidene. Den samiske kunstforståelsen som knytter seg til duodji tilkjennegir en holdning til estetikk som strekker seg langt bakover i tid.2 I samisk språkforståelse er duodji et mye videre begrep enn det norske ordet kunsthåndverk. Begrepet rommer dypere betydningslag. Utover form og funksjon er hele skaperprosessen, fra kunnskap om naturen, innsamling av materiale, produksjon og etterbruk, samt identitet og åndelig aktivitet viktige betingelser. Duodji er knyttet til land, kultur, bruk, nytte, moral, etikk, estetikk og en sirkulær tidsforståelse, mens en vestlig forståelse av kunst gjerne har vært knyttet til det formålsløse på den ene siden og overskridelse og brudd på den andre.

Gjennom kunsthistorien har det vestlige kunstsystemet faset ut materialbasert kunsthåndverk fra billedkunsten og plassert det i egne institusjoner. Kunsthåndverket ble betraktet som underordnet billedkunsten. Det motsatte kan sies å være tilfelle i samisk kunst. Dyktige duojárer har alltid hatt høy anseelse i samiske samfunn. Helt siden Iver Jåks (1932–2007) presenterte sine første installasjoner i 1970-årene, har samiske kunstnere arbeidet i et sjangerløst landskap hvor duodji er en naturlig del av prosessene. Mangelen på et samisk kunstmuseum og samiske kuratorer med selvopplevde erfaringer gjør at bare noen få samiske kunstverk av utvalgte kunstnere sirkulerer på fellesutstillinger, mens denne særegne måten å arbeide på har kommet i bakgrunnen når samisk kunst presenteres. Det er derfor grunn til å si at den nye interessen man opplever for samisk kunst i Norge, bare skraper i overflaten av et hav av urgammel visdom og nye uttrykksformer. Gjennom det siste tiåret har det samtidig vokst frem en større interesse for materialitet innenfor billedkunsten generelt, noe som gjør at også samiske kunstnere får stadig mer oppmerksomhet.

Gjennom kunsthistorien har det vestlige kunstsystemet faset ut materialbasert kunsthåndverk fra billedkunsten og plassert det i egne institusjoner. Kunsthåndverket ble betraktet som underordnet billedkunsten. Det motsatte kan sies å være tilfelle i samisk kunst. Dyktige duojárer har alltid hatt høy anseelse i samiske samfunn. Helt siden Iver Jåks (1932–2007) presenterte sine første installasjoner i 1970-årene, har samiske kunstnere arbeidet i et sjangerløst landskap hvor duodji er en naturlig del av prosessene. Mangelen på et samisk kunstmuseum og samiske kuratorer med selvopplevde erfaringer gjør at bare noen få samiske kunstverk av utvalgte kunstnere sirkulerer på fellesutstillinger, mens denne særegne måten å arbeide på har kommet i bakgrunnen når samisk kunst presenteres. Det er derfor grunn til å si at den nye interessen man opplever for samisk kunst i Norge, bare skraper i overflaten av et hav av urgammel visdom og nye uttrykksformer. Gjennom det siste tiåret har det samtidig vokst frem en større interesse for materialitet innenfor billedkunsten generelt, noe som gjør at også samiske kunstnere får stadig mer oppmerksomhet.

Lokal og internasjonal

Blant andre samiske kunstnere som har gjort seg ekstra bemerket internasjonalt, kan nevnes Britta Marakatt-Labba (1951) som har base i Idivuoma nær Karesuando i Sverige. I oppveksten tilbrakte hun hver sommer med familie og reinflokk i Indre Troms. Marakatt-Labba hører til generasjonen som ble utdannet i 1970-årene, og hun var med på å starte Samisk kunstnergruppe i 1978. Hun skriver i artikkelen «Fra et Samisk Kunstperspektiv»3 at det var viktig for unge samiske kunstnere å organisere seg på et nordisk nivå. Ved å stå sammen på tvers av landegrensene kunne de drive fram det de mente var store kunstspørsmål. De resonnerte med at «en stemme blir ikke hørt, ett kunstverk laget av en enkelt samisk kunstner drukner i den store mengden. Flere stemmer blir hørt og en hel kunsthall fylt av et mangfold av samisk kunst, gjør seg bemerkbar og kan ikke overses.»4 Marakatt-Labba blir stadig hedret med soloutstillinger og gjeve priser for sine broderier med motiver hentet fra samisk hverdagsliv og mytologi.

Fra Finland kommer det stadig dyktige og lovende kunstnere som orienterer seg over landegrensene. Outi Pieski (1973) har hatt større utsmykningsoppdrag over hele Sápmi. Pieski har hatt flere soloutstillinger i hjemlandet samt i Norge, Sverige og England, og han deltok dessuten på den finske paviljongen på årets Veneziabiennale.

Fotograf, videokunstner, filmskaper og kurator Marja Helander (1965) er også en aktiv kunstner med finsksamisk bakgrunn. Det å ha en todelt identitet, som same og som storbymenneske, har vært et tydelig tema i hennes arbeider. Helander har deltatt på filmfestivaler i Norden, USA, Canada og England.

Matti Aikio (1980) er finsk same med reindriftsbakgrunn og tok sin utdanning på Kunstakademiet i Tromsø. Han er fremdeles er en del av det rike kunstlivet i Nord-Norges største by. Aikios video- og lydarbeider fremstår som refleksjoner over politiske tema eller konflikter, gjerne sett fra et urfolksperspektiv. Ett eksempel er samisk reindrift i det finske rettssystemet og hvor problematisk det er at landet ennå ikke har godkjent ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.5

Beslektet, men med bruk av helt andre medier, er den 35-årige Kautokeino-baserte kunstneren Máret Ánne Saras internasjonalt anerkjente og mye omtalte Pile Ó Sápmi, en serie aksjoner og verker som synliggjør hvordan det norske rettsvesenet forsøker å sabotere brorens framtid i reindriften med ordre om tvangsslakting. Ett av verkene som følger prosjektet, består av 400 hodeskaller fra skutte reinsdyr, drapert som et teppe. Det utvetydige budskapet har gitt saken bred omtale i internasjonale medier og viser at det er sprengkraft i dagens samiske kunst. Dette er bare et lite utvalg av de mange samiske kunstnerne som vekker begeistring på tvers av landegrensene, men det viser at å orientere seg transnasjonalt, er en solid kompetanse og en årelang tradisjon hos kunstnere fra nord.

Internasjonalt samarbeid

Som nevnt har ikke samene historisk sett forholdt seg til landegrenser i nordområdene, og da Sámi dáiddacehpiid searvi /Samisk kunstnerforbund (SDS) ble dannet i 1979, tok de inn medlemmer fra både Norge, Sverige, Finland og Russland. I dag har organisasjonen over 70 medlemmer som arbeider med forskjellige medier, fra duodji og kunsthåndverk til billedkunst og fotografi.6

Det største kunstprosjektet som ble realisert gjennom SDS var vandreutstillingene «Arts from the Arctic» som opprinnelig var initiert som en verdensutstilling av urfolkskunst av World Craft Council og lansert i Kyoto i Japan i 1980. Prosjektet besto av fem utstillinger med samtidskunst og kunsthåndverk av arktiske urbefolkninger i Alaska, Canada, Russland, Grønland og Sápmi, fordelt på disse fem regionene. Kunstnerne Ingunn Utsi (1948) og Rose-Marie Huuva (1943) hadde det utfordrende arbeidet å organisere dette fra samisk side, noe som var et nybrottsarbeid. Utstillingene hadde som målsetting å vise bredden i den arktiske kunsten på dette tidspunktet. En av forutsetningene for utvelgelse av kunstverk var at dette skulle skje i nært samarbeid med de deltagende folkegruppene, på urfolkkunstnernes premisser, og at det skulle være verk fra samtiden. Totalt besto de fem utstillingene av ca. 200 kunstnere og kunsthåndverkere fra 20 forskjellige urfolksgrupper, hvorav 37 samiske kunstnere. Arbeidet med utstillingen strakte seg fra 1984 til 1995. Resultatet var en stor begivenhet hvor mange av urfolkkunstnerne fikk en større bevissthet om verdien av egen kunst. «Arts from the Arctic» åpnet også øynene til mange kunstinteresserte for de kvalitetene som ligger i urfolkkunst, både fra egen region og i det sirkumpolare området.7

Fra år 2000 har samisk kunst vært tungt involvert i stadig større kunstprosjekter, blant annet i Venezuela hvor utstillingen «Exposición No 157, Maya, Sami, Barí, Wayúu, Yukpa, Añu, Arte Contemporáneo» ble vist i Maracaibo i 2003, og på Nasjonalgalleriet i Caracas i 2004. Russland har vært involvert i flere sammenhenger, blant annet utstillingen «Forbindelser, Oktavuodat» som ble vist i Murmansk i 2007. Dette var et samarbeid mellom Sámiid Vuorká-Dávvirat / De Samiske Samlinger i Karasjok og Pikene på Broen i Kirkenes.

Canada har vært en viktig samarbeidsaktør for samisk kunst siden 2007 da Jean Blodgett kuraterte vandreutstillingen «In the Shadow of the Midnightsun» som viste samisk og inuittisk kunst. Utstillingen vandret over hele landet og vekket det kanadiske nasjonalgalleriets interesse. Denne institusjonen har en helt unik satsning på urfolkkunst. Takket være de våkne kuratorene Greg Hill, Christine Lalonde og Candice Hopkins fikk samisk kunst en sentral rolle i det hittil største urfolkprosjektet til Nasjonalgalleriet, «Sakahàn: International Indigenous Art» i 2013, et samarbeid med hele 16 institusjoner der hele hovedstaden var engasjert.8 Dette samarbeidet har fortsatt, og sommeren 2019 åpner en ny storstilt utstilling hvor samiske kunstnere fortsatt er like aktuelle.

Alle disse store utenlandsprosjektene samt en dreining i det internasjonale kunstlivet, førte til slutt til at internasjonale kuratorteam kom nordover for å velge ut kunst til blant annet den anerkjente documentautstillingen i Athen og Kassel i 2017. Her ble samisk kunst bedre representert enn det norsk kunst noensinne har blitt, noe som gjør det vanskelig for norske institusjoner og medier å overse det verdens øyne er rettet mot.

Et internasjonalt nettverk

Som direktør for Office for Contemporary Art (OCA) fra 2002 til 2005 var Ute Meta Bauer opptatt av å overskride de nasjonale begrensningene til institusjonen. Bauers oppmerksomhet var riktignok ikke så målrettet mot samiske forhold som det vi ser hos nåværende direktør Katya Garciá-Antón har. Hennes arbeid har langt på vei lyktes i å skape flere internasjonale forbindelser blant urfolkskunstnere, øke kunnskap og knytte nettverk i en global kunstverden. I publikasjonen Sovereign Words. Indigenous Art, Curation and Criticism fra 2018 deler urfolkskunstnere, kuratorer og forskere tekster om kulturell praksis, erfaringer og eget arbeid.9 Tekstene er et resultat av et diskursivt program på symposiet Dhaka Art Summit i Bangladesh, et av Asias viktigste kunstfora. Et viktig spørsmål her var om den hegemoniske og modernistiske kunsthistoriske kanonen kan klare å utvikle kunnskap og formidling av urfolkskunst gjennom politikk og inkludering. Professor i visuell kunst ved Universitetet i Regina, David Garneau, sier seg enig med Arthur Danto når han påstår at kunsten slik den er skrevet inn i majoritetsfortellingene, er død, og han forklarer: «Contemporary art is the name of art after the end of art. What ended was not art but Modernism. What lost credibility was art and criticism that imagined they were forms of revealed and universal truth, rather than agreements among similarly trained elites ...»10

Etter å ha utvekslet kunst og kunnskap med større kunstinstitusjoner i utlandet, opplever man fra samisk hold en helt annen holdning til og forståelse for tradisjons- og materialbasert kunst. Når urfolk fra forskjellige verdensdeler møtes og utveksler felles erfaringer, er man opptatt av hvilke stemmer som slipper til og på hvilken måte. De fleste land har enda en lang vei å gå før urfolks kunst er likestilt og ikke betraktes som en kuriositet. Samiske kreative uttrykk har lenge vært fortiet som en del av Norges historie, og spesielt i kunstinstitusjonene har dette vist seg å være seiglivet.11

Til tross for den stadig pågående sjangeroppløsningen innenfor kunstfeltet, er duodji fortsatt isolert på Norsk Folkemuseum og Etnografisk museum utenfor nordområdene. I internasjonale urfolksfora slipper samer å føle seg eksotisert eller å oppleve at kunnskapen og forståelsen er så lav at man må forklare de enkleste ting. Man gjenkjenner mekanismer i storsamfunnet, og man har felles referanser, også kunstnerisk, til tross for geografisk avstand. Det å være opptatt av tradisjon og lokale forhold gjør ikke nødvendigvis kunsten uaktuell i en større global sammenheng. Ny kunnskap har blitt til gjennom møter, fellesskap og solidaritet over landegrenser. Den fellesskapsfølelsen som i sin tid var viktig for dannelsen av Samisk Kunstnerforbund, ser nå ut til å strekke seg ut over nordiske forhold og gir dermed muligheter til å løfte urfolkkunnskap inn i kunstverdenen uten at den må tilpasses et foreldet moderne kunstbegrep.

Noter

1. Sitat Hanne Hammer Stien fra Norsk kulturråds seminar 14.02.2019: Visuell kunst i Norge. Hva sier forskningen https://www.youtube.com/watch?v=xH8_qW5IfWo&fbclid=IwAR2yy-wD_JP_8TiQ5N-ToistWEse1e0NeJFz330jlmWo609I_R5vRJeTwIJY (sett 14.02.2019).
2. Kunst hadde ikke et eget ord på samisk før ordet dáidda ble konstruert mot slutten av 1970-årene. Dette kjenner vi igjen fra urfolk over hele kloden. Estetikken har vært så integrert i hverdagen at det ikke var nødvendig.
3. Marakatt-Labba, Britta: Fra et samisk kunstperspektiv: å organisere seg for å bevisstgjøre publikum gjennom praktisk handling, Snarby, Irene og Skotnes Vikjord, Eva (red.) Gierdu, bevegelser i samisk kunstverden, Forretningstrykk AS, Bodø, 2009, s. 62–74.
4. Ibidem, s. 62.
5. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/ (lest 02.04.2019).
6. http://www.sds-sapmi.com/om-sds/ lest 11.01.2018.
7. Ingunn Utsi, Realiseringen av den umulige drømmen. Arts from the Arctic – Mine drømmebilder, foredrag, Kirkenes, Norway, 27.03.2009, Fagseminaret: Verdensanskuelsen i urfolkkunst i sirkumpolare områder. Billedkunst og religion, 27.03.2009 i Kirkenes, Norge.
8. Se museets nettside: https://www.gallery.ca/for-professionals/media/press-releases/sakahan-international-indigenous-art-0 (publisert 15.05.2012, nedlastet 24.07.2018).
9. García- Antón, Katya (red.) Sovereign Words. Indigenous Art, Curation and Criticism, Office for Contemporary Art Norway, Valiz, Amsterdam, 2018, s. 30.
10. Garneau, David: Can I Get a Witness? Indigenous Art Criticism, García- Antón, Katya (red.) Sovereign Words. Indigenous Art, Curation and Criticism, Office for Contemporary Art Norway, Valiz, Amsterdam, 2018, s. 30.
11. Les mer i Monica Grinis PhD avhandling: Samisk kunst i norsk kunsthistorie – historiografiske riss, 2016 https://munin.uit.no/handle/10037/10019 (lest 12.12.18).


<< Tilbake / Back