Leder / Editorial

Torsdag den tredje mars 2016 var gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule, sannsynligvis for første gang i menneskehetens historie, mer enn to grader over det man i 1975 satte som grensen for farlig og uopprettelig utvikling. Hver måned siden desember er det målt nye rekorder for uvanlig høy global gjennomsnittstemperatur, og sjansene er store for at 2016 vil bli det varmeste året på tusen år. De forskjellige formene for menneskelig inngripen i naturen er av et så stort omfang at mange mener at vi har entret en ny geologisk periode, kalt antropocen.

Den eskalerende klimakrisen finner sted parallelt med andre drastiske og uoversiktlige endringer, med globalisering, masseutryddelse av dyrearter, ustabil verdensøkonomi og politikk, koplet med en teknologiutvikling som fra dag til dag endrer hvordan vi forholder oss til verden. Det begrepet som mer enn noe synes å sammenfatte den nye situasjonen er «irreversibel». Det finnes ingen vei tilbake. Det finnes ingen kloke valg som kan gjenopprette en ren og opprinnelig klode. Filosofen Timothy Morton hevder i boka Ecology Without Nature fra 2007 at begrepet «natur» er noe vi må legge bak oss. Når verden i stadig større grad er skapt av mennesket, eksisterer den ikke lenger som noe utenfor oss selv. Det eksisterer ikke lenger noen utside. Vi er ett med katastrofen.

Norsk kunstårbok 2016 er den første utgivelsen i en serie på tre som forholder seg til denne opplevelsen av en verden i drastisk og uoversiktlig retning, og som ser på hvordan den manifesterer seg i kunsten. Årets hovedtekster tar utgangspunkt i et knippe begreper som har vært i bruk i kunstverdenen de siste årene, som objektorientert ontologi (OOO), spekulativ realisme, det posthumane, «new materialism» og postinternettkunst, i tillegg til antropocen. For den kanadiske teoretikeren jan jagodzinski ligger den store utfordringen i å slutte å tenke på jorda som en verden for oss og forlate et antroposentrisk verdensbilde der mennesket er alle tings mål. I sitt essay «Kunstneriske spekulasjoner: Mot en verden uten oss», diskuterer han flere av de ledende tenkerne innenfor den spekulative realismen og ser på hvordan de forsøker å tenke på nytt om forholdet mellom bevisstheten og den materielle verden. Blant annet inneholder teksten en kritikk av grunnleggeren av den objektorienterte ontologien Graham Harman, som har vært en aktiv bidragsyter til billedkunstdiskursen de siste årene. Harmans ontologi er ment å gi en redegjørelse for den fysiske verden slik at en desentrering av mennesket kan finne sted, men ifølge jagodzinski representerer hans kunstsyn nærmest et slags borgerlig connaisseur­-blikk.

Jagodzinski ser på biokunstens forsøk på å oppheve skillet mellom natur og kultur gjennom syntetisk biologi som et mer bærekraftig alternativ, og han trekker blant annet fram kunstneren Rachel Armstrong og hennes «levende arkitektur». Armstrong arbeider med såkalte protoceller, en slags kunstige levende systemer som kan produsere faste strukturer. Gjennom prosjektet «Future Venice» forsøker hun å dyrke fram kalksteinsrev rundt de råtnende stolpene som Venezia er bygget på, for å forhindre at byen synker.

Den italienske teoretikeren og aktivisten Franco Berardi ser på antropocen som resultatet av kapitalismens historie, der økonomien prioriteres foran miljø og sosialt liv. I samtale med Norsk kunstårbok beskriver han samtiden som en «tristessefabrikk» preget av teknologisk isolasjon og lidelse. Han mener at den beste samtidskunsten bærer vitnesbyrd om nyliberalismens gjennomgripende destruksjon av samfunnsstruktur og mellommenneskelige forhold, men etterlyser en kunst som er noe mer enn et symptom. En slik ny form for kunst vil ifølge Berardi ikke oppstå før kunsten anerkjenner sin terapeutiske side og blir del av en større kollektiv bevegelse.

I sitt essay om postinternettkunsten skriver Ellef Prestsæter om en ny generasjon kunstnere som har internett et som medium. Kunsten de lager, kan kanskje ses på som et symptom, i dette tilfellet på en ny kommunikasjonsform der livene våre i stadig økende grad foregår på nettet og der nettbruken er «internalisert» og naturliggjort. Dagens kunstnere som er vokst opp med internett, er ikke som sine forgjengere opptatt av å analysere eller problematisere sosiale, politiske og tekniske aspekter ved internett. Samtidig er deres kunstneriske sensitivitet og kreativitet nærmest utenkelig uten nettet. Dersom denne kunsten har en kritisk dimensjon, handler den kanskje om at den etablerte kritikken ikke strekker til. Den vet ikke hvordan den skal forholde seg til «den digitale kapitalismen som en ny livsverden», slik Frans Josef Petersson skriver i sin anmeldelse på Kunstkritikk av Berlinbiennalen 2016. Utstillingen ble kuratert av kunstnerkollektivet DIS, som har vært blant de mest sentrale aktørene innen postinternettkunsten.

Også Susanne Christensen er opptatt av hva som skjer med bevisstheten i møte med ny teknologi. I sitt essay om «det post­humane» tar hun utgangspunkt i Jeffrey Deitch’ store utstilling «Post Human» fra 1992. Deitch’ banebrytende utstilling sier mye om hvordan man i begynnelsen av 1990­årene så på mulighetene til å frigjøre seg fra nedarvede konvensjoner og kroppslige begrensninger ved hjelp av digital teknologi, plastisk kirurgi og kunstig utvidelse av sanseapparatet. Det er en lang vei fra Deitch’ futuristiske optimisme til dagens langt mer dystopiske bilde av mennesket og teknologien. Christensen trekker fram kurator Hans Ulrich Obrist og hans bilde av samtiden som så «ekstremt nåværende» at tidsopplevelsen forvitrer og framtiden er avlyst.

Som vanlig inneholder kunstårboka et større intervju skrevet av Kåre Bulie. Årets samtale er med direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Audun Eckhoff.

En av kunstårbokas viktig­ste funksjoner er å være et levende arkiv over norsk kunst gjennom å presentere de viktigste kunsthendelsene gjennom året. For å styrke den geografiske dekningen har vi i årets utgave utvidet denne seksjonen. Vi har invitert et utvalg kunstaktører til å skrive personlige årsoppsummeringer fra seks av landets største byer. Arne Skaug Olsen skriver fra Bergen, Margrete Abelsen fra Trondheim, Leif Magne Tangen fra Tromsø, Jan Freuchen fra Kristiansand, Frode Markhus fra Oslo og Heather Jones, Astrid Helen Windingstad og Marte Danielsen Jølbo fra Stavanger. Rapportene kompletterer de etablerte spaltene «Kunstnere velger kunst» og «Redaksjonens valg».


On Thursday 3rd March 2016, the average temperature of the northern hemisphere was, probably for the first time in human history, more than two degrees above the level set in 1975 as an upper limit, beyond which any further rise would be dangerous and irreversible. Each month since last December has set a new record with unusually high average global temperatures, and the chances are that 2016 will be the hottest of the past thousand years. The various forms of human intervention in nature are now so far­reaching that many believe we have entered a new geological epoch – the anthropocene.

The escalating climate cri­sis is happening in parallel with other tumultuous and bewildering changes: globalisation, the mass extinction of other species, instability in the global economy and in politics, all coupled with technological developments that are changing how we relate to the world on 
a daily basis. The term that seems
 to capture the new situation better than any other is “irreversible”. There is no way back. There are no wise choices that might restore the globe to some primal, pristine condition. In his 2007 book Ecology Without Nature, the philosopher Timothy Morton claims that the time has come for us to abandon the concept of “nature”. In a world increasingly shaped by humans, nature no longer exists as something external to ourselves. There 
is no longer any outside. We are one with the disaster.

The Norwegian Art Yearbook 2016 is the first of three editions that will address this perception 
of a world in the grip of tumultuous and confusing change, and look at how it manifests itself in art. The main texts in this year’s edition take as their starting point a set of terms which, like the anthropocene, have found currency in the art world in recent years, such as object-oriented ontology (OOO), specula
tive realism, the post­human, new materialism, and post­Internet art. For the Canadian theorist jan jagodzinski, the great challenge is to stop thinking of Earth as a world
 for us and to renounce the anthropocentric worldview that treats man as the measure of all things.
 In his essay “Artistic Speculations: Facing a World­without­Us”, he discusses several of the leading thinkers in the field of speculative realism and looks at how they are trying to rethink the relationship between consciousness and the material world. Among other things, this essay contains a critique of the founder of object­oriented ontology, Graham Harman, who has contributed actively to the visual art discourse in recent years. Harman’s ontology is meant to give an account of the physical world that would allow a decentralising of the human position, but according to jagodzinski, his views on art can effectively be equated with the gaze of the bourgeois connoisseur.

Jagodzinski also considers the attempts of bioart to abolish the distinction between nature and culture through the use of synthetic biology to achieve sustainable solutions, mentioning in particular the artist Rachel Armstrong and her “living architecture”. Armstrong works with so­called protocells, a kind of artificial living organism capable of producing solid structures. In her project “Future Venice” she aims to cultivate limestone reefs around the rotting wooden piles on which Venice is built, to prevent the city from sinking.

The Italian theorist and activist Franco Berardi reflects on the anthropocene as the outcome of a capitalist history that prioritises the economy over the environment and social welfare. In conversation with The Norwegian Art Yearbook, he describes the contemporary era as a “tristesse factory” of technological isolation and suffering. He believes the best contemporary art testifies to the pervasive destruction of social structures and interpersonal relationships as a result of neoliberalism, while at the same time calling for an art that is more than just a symptom. According to Berardi, a new art of this kind will not be possible until art recognises its therapeutic aspect and becomes part of a broader collective movement.

In his essay on post­Internet art, Ellef Prestsæter writes about a new generation of artists for whom the Internet is the medium. The art they create can arguably be viewed as symptomatic of a new form of communication that reflects the increasing extent to which we live our lives online and have “internalised” and naturalised the use of the Internet. In contrast to their predecessors, the generation of artists who grew up with the Internet show little interest in analysing or questioning its social, political and technical impacts. At the same time, their artistic sensitivity and creativity would be virtually inconceivable without the Internet. If there 
is a critical dimension to their art,
 it would seem to lie in the acknowledgement that established criticism does not go far enough. This generation is unsure how to relate to “digital capitalism as a new life­world”, as Frans Josef Petersson put it in his review of the 2016 Berlin Biennale in Kunstkritikk. That exhibition was curated by the artist collective DIS, which has been one of the front­rank players in the field of post­Internet art.

Susanne Christensen is similarly preoccupied with the impact of new technologies on our consciousness. In her essay on “the post­human” she revisits Jeffrey Deitch’s landmark 1992 exhibition “Post Human”. Deitch’s pioneering show says a lot about how people in the early 1990s viewed our chances of liberating ourselves from inherited conventions and bodily limitations through the use of digital technology, plastic surgery and artificial enhancement of the senses. The distance between Deitch’s futuristic optimism and today’s far more dystopian vision of man and technology is immense. Christensen highlights curator Hans Ulrich Obrist and his notion that our current age is defined by an “extreme present” that has eroded our sense of time and annulled the future. As usual, this Art Yearbook contains an extensive interview. Conducted by Kåre Bulie, the conversation this year is with the director of the National Museum of Art, Architecture and Design, Audun Eckhoff.

One of the main functions
 of The Norwegian Art Yearbook 
is to provide a living archive of Norwegian art by presenting the most important art events of the past the year. To strengthen the geographical aspect of our coverage, this section has been expanded in this year’s edition. We have invited a number of notable figures from the arts sector to write personal reports on the past year in art from six of the country’s largest cit
ies. Arne Skaug Olsen writes from Bergen, Margrete Abelsen from Trondheim, Leif Magne Tangen from Tromsø, Jan Freuchen from Kristiansand, Frode Markhus from Oslo, and Heather Jones, Astrid Helen Windingstad and Marte Danielsen Jølbo from Stavanger. These reports complement the established sections “Artists Choose Works” and “Editor’s Choice”.