Leder, Norsk kunstårbok 2010 Editorial, Norwegian Art Yearbook 2010

Uka før innholdet til denne Kunstårboka skulle sluttføres, gjorde kulturminister Anniken Huitfeldt det klart at staten ikke ønsker å finansiere Store Norske Leksikon. Leksikonet, som har vært fritt tilgjengelig på Internett siden februar 2009, blir dermed mest sannsynlig lagt ned, og papirversjonen fra 2007 kan bli stående som det siste store norske leksikonet. For redaksjonen var dette interessant fordi årboka allerede skulle vært ferdig for flere måneder siden. Arbeidet hadde ligget på is fordi Utenriksdepartementet ikke var sikre på om de fortsatt ønsket å kjøpe inn et fast antall eksemplarer av boka til norske utenriksstasjoner – et innkjøp som er avgjørende for årbokas økonomi. Den eneste årvisse utgivelsen om norsk kunstliv, som gjennom UDs distribusjon også har nådd et internasjonalt publikum, sto i fare for å bli nedlagt.

Disse små og store jordskjelvene i kulturlivet reiser viktige kulturpolitiske spørsmål om hva som skal være statens oppgave å finansiere, men det handler òg om interessante spørsmål knyttet til trykkmedienes fremtid. At det ikke lenger er grunnlag for å utgi et kostbart papirleksikon for det norske markedet, er klart, men den forestående nedleggelsen av leksikonets nettside forteller oss også at overgangen til Internett er problematisk, blant annet når det gjelder inntjening, en problematikk som hovedkonkurrenten Wikipedia ikke trenger å forholde seg til.

Bør Norsk kunstårbok i stedet etablere seg som en kunnskapsbase på Internett? Sannsynligvis ville vi hatt langt bedre hell enn Store Norske Leksikon. En wiki om norsk kunstliv, forsiktig driftet og utviklet av en redaksjon, men skrevet og redigert av feltets egne aktører: kunstnere, kritikere, kuratorer, museumsfolk, forskere m.fl., er ikke en dårlig idé, men en idé som kanskje heller burde overlates til våre utgivere, Kunstnernes informasjonskontor KIK.

I en kommentar på sin forfatterblog om nedleggelsen av Store Norske Leksikon skrev forfatter Eirik Newth at dersom leksikonet skal overleve på nettet, må det tilpasse seg en hverdag med mange konkurrerende kilder. Det samme må også gjelde for Kunstårboka. Den må forholde seg aktivt til utviklingen av andre medier og finne ut hva den er best på, og hva den bør overlate til andre.

Den viktigste grunnen til å fortsette å utgi en årlig publikasjon om norsk kunstliv er at det er en redaksjonell utgivelse. Det første som ble gjort med denne utgaven av Kunstårboka, var derfor å sette ned en redaksjon som for første gang fikk det totale ansvaret for boka. Redaksjonens mål har vært å lage en bok som er aktuell når den kommer ut, men som også er et tidsdokument.

Kunsthistorisk forskning har ikke lenger monopol på hvilke historier det er relevant å fortelle fra fortidens kunst, og det gir liten mening å bruke Kunstårboka til å forsøke å definere nøyaktig hva 2009 var. Gjennom et utvalg artikler om aktuelle temaer, samt presentasjoner av utvalgte utstillinger og prosjekter som vi finner spesielt interessante, forsøker vi å gi et sammensatt blikk på perioden. I tillegg har vi invitert inn flere supplerende stemmer. I enqueten kommer en rekke kunstaktører med sine høydepunkter fra perioden boka dekker, og i stedet for å republisere et antall kunstanmeldelser fra dags- og fagpressen som tidligere årbøker har gjort, har vi bedt fem kritikere om å skrive en retrospektiv anmeldelse av hver sin selvvalgte utstilling.

Årets utgave av Kunstårboka dekker som et engangstilfelle en periode på ett og et halvt år, fra juli 2008 til desember 2009. Dette skyldes at vi i år går over fra å dekke tidsrommet fra juli det ene året til juni det neste, til å dekke et kalenderår. En annen viktig endring med årets kunstårbok er at vi har lagt ned den såkalte utstillingskalenderen, der gallerier og museer har presentert seg og sitt utstillingsprogram mot betaling. I tillegg til at dette innebar en heller tvilsom sammenblanding av redaksjonelt stoff og annonser, er det lite trolig at Kunstårboka fremdeles brukes som utstillingsguide. I stedet for kalenderen har vi inkludert en komplett liste over utstillinger og arrangementer ved 100 utvalgte gallerier og utstillingssteder for den perioden boken dekker, mens annonsene nå er å finne i en egen seksjon.

Kunstdebatten i Norge var i fjor preget av en diskusjon om kunst og etikk, mest dramatisk uttrykt gjennom tiltakene for å fremme etisk bevissthet ved kunstinstitusjoner i Norge og Sverige. I sin tekst til Kunstårboka nøster Bjørn Hatterud i denne debatten, med utgangspunkt i tidligere kultur- og kirkeminister Trond Giskes åpningsforedrag på Norsk kulturråds årskonferanse i november 2008, som hadde temaet «Den farlige kunsten».

Et hovedtema i årets bok er internasjonaliseringen av kunstlivet. Et viktig, men forholdsvis lite diskutert aspekt ved dette er den store veksten av forskjellige Artist in Residence-ordninger verden over de siste 10–15 årene, og hvilken betydning disse har for kunstfeltet i dag. Programmene handler på den ene siden om å legge til rette for at kunstnere skal kunne reise og ideelt sett etablere seg i en større internasjonal sammenheng, mens man fra de som arrangerer ordningene også ønsker seg noe tilbake, enten i form av utstillinger og lignende eller av mer nettverksbyggende karakter. Også i Norge har det vært en stor økning i antallet residensordninger, og flere norske byer har etablert gjestekunstnerleiligheter i utlandet.

Residensordningen kan sees i forhold til globalisering, migrasjon, å være knyttet til et sted/ lokalitet og nasjonalitet. I sitt essay i Kunstårboka går filosofen Dieter Lesage inn i denne tematikken og etterlyser at residensinstitusjonene reflekterer over hva de er og hvordan de fungerer.

Siden slutten av 1990-årene har ordningene i tillegg til kunstnere også begynt å involvere kuratorer. I Kunstårboka presenterer vi en samtale mellom kuratorene Karolin Tampere og Geir Haraldseth om deres erfaringer fra diverse kuratoropphold og tanker om den optimale ordningen. I tillegg har vi invitert kunstneren Øystein Aasan til å skrive om sin mangeårige erfaring som norsk kunstner i utlandet. Diskusjonen rundt residensordningene vil bli presentert ytterligere gjennom et seminar arrangert av redaksjonen i Bergen til høsten.

I en diskusjon om internasjonalisering av norsk kunst kommer man ikke utenom Office for Contemporary Art (OCA). Det lille kontoret for kunstutveksling med utlandet har de siste årene flerdoblet sitt budsjett, etablert seg i nye lokaler og utviklet et markant program av utstillinger og diskursive aktiviteter. Institusjonen regnes i dag som en av de viktigste norske kunstinstitusjonene, og fungerer samtidig som en viktig portvokter til internasjonalt kunstliv. Samtidig har institusjonen flere ganger, blant annet fra NBK, blitt kritisert for å være elitistisk og ugjennomsiktig og for å forfordele visse grupper kunstnere. Dessverre har det vist seg vanskelig å etablere en informert debatt rundt OCA. Siden OCA nærmest har monopol på støtteordninger til internasjonal deltagelse, har spesielt kunstnere vært forsiktige med å kritisere institusjonen, og ledelsen i OCA har i liten grad deltatt i debatten. I Ketil Nergaards og Johanne Færevaag Nomes artikkel om OCA har de sett nærmere på OCA i forhold til deres mandat fra 2005. De hevder at institusjonaliseringen av OCA og det sterke fokuset på egenprogram¬meringen har gått på bekostning av en annen viktig side ved virksomheten, nemlig samarbeidet med andre norske kunstinstitusjoner som arbeider internasjonalt, og som på grunn av begrensninger i det norske støtteapparatet for kunst har få andre å henvende seg til.


A week before the contents for this Art Yearbook were finalised, Norway's Minister of Culture, Anniken Huitfeldt, announced that the government had no desire to finance Store Norske Leksikon (Norway's equivalent of the Encyclopedia Britannica). This means production of the encyclopedia, which has been freely available on the internet since February 2009, will almost certainly come to an end, with the print edition of 2007 standing as the last ever to be issued.

For the editors of the Art Yearbook, this was interesting. Our own publication should have been released months ago, but the work had been put on ice because Norway's Ministry of Foreign Affairs (MoFA) did not want to commit itself to buying a fixed number of copies for distribution to Norwegian foreign stations – a purchase that has always been critical to the financing of the Yearbook. The only annual publication about the Norwegian art world, which also reaches an international audience thanks to the MoFA's distribution, was similarly in danger of being discontinued.

These bombshells in the nation's cultural life raise important cultural and political questions about what the state ought or ought not to finance, but they also imply an interesting question about the future of the print medium. Evidently, there is no longer sufficient demand for an expensive encyclopedia on paper in Norway, yet the imminent closure of Store Norske Leksikon's website indicates that the transition to the internet is itself problematic, not least when it comes to turning a profit, a concern the encyclopedia's main competitor, Wikipedia, doesn't have to worry about.

Should the Norwegian Art Yearbook transform itself into an inter¬net knowledge base? Most probably we would be more successful than Store Norske Leksikon. A wiki about the Norwegian art scene, discerningly discussed and developed by an editorial board, but written and edited by people working in the field itself – artists, critics, curators, museum personnel, researchers and the like – is no bad idea, although it is a task that would probably best be entrusted to our publishers, Kunstnernes Informasjonskontor (KIK; the Artists Information Office), rather than to the book's freelance editors.

Writing about the closure of Store Norske Leksikon on his blog, the author Eirik Newth pointed out that, if the encyclopedia is to survive on the internet, it will have to adapt to a reality with many competing sources. The same would apply to the Art Yearbook. It would have to respond actively to developments in other media and to decide what it does best, and what it ought to leave to others.

The most important reason for continuing to release an annual publication about the Norwegian art scene is that it is an editorially supervised production. The first thing which was done beginning work on this edition of the Yearbook was to appoint an editorial team that would for the first time assume total responsibility for the book. The aim has been to produce a book that is up to do date at its time of release, yet also a docu¬mentation of the period it covers.

Art history research no longer holds a monopoly on deciding which stories about past art are worth telling, and there is little point in using the Art Yearbook to attempt to define precisely what 2009 was all about. In a selection of articles about topical themes, together with a summary of selected exhibitions and projects that we found particularly interesting, we attempt to create a composite impression of the period. On top of that, we have invited others to add their voices. In our survey, several art professionals list their personal favourites from the period covered by the book. And rather than republish an array of art reviews from the daily press and specialist journals, as earlier yearbooks have done, we have asked five critics to write retrospectives, each about an exhibition of the writer's choice.

Uniquely, this year's Art Yearbook covers a period of one and a half years, from July 2008 to December 2009. This is because this year we shift from covering the period from one July to the next to covering the calendar year as such. Another important change in this year's Art Yearbook is that we have abandoned the so-called exhibition calendar for which galleries and museums paid a fee to present themselves and their exhibition programmes. Not only did this involve a somewhat questionable mix of editorial material and advertising, it is also hard to believe that people still use the Art Yearbook as an exhibition guide. In place of the calendar we include a comprehen¬sive list of the exhibitions and events offered by 100 selected galleries and exhibition venues during the period, while adverts are placed in a section of their own.

Prominent among last year's art debates in Norway was a discussion about art and ethics. This was most dramatically illustrated by measures to promote ethical aware¬ness at art institutions in Norway and Sweden. In his article for this Art Yearbook, Bjørn Hatterud teases out the threads of this debate, taking as his starting point a speech delivered by former Minister of Culture and Church Affairs, Trond Giske, at the opening of Arts Council Norway's annual con¬ference, with the title "Dangerous Art".

One of the main themes of this year's publication is the internationalization of art in Norway. One important but rarely discussed aspect of this phenomenon has been the massive growth in artist-in-residence programmes world-wide over the past ten to fifteen years and their implications for the field of art. From one point of view, these schemes are about providing opportunities for artists to travel and get established in a broader international context. On the other hand, those who set up such programmes generally want something in return, either an exhibition of some kind or some sort of networking benefit. Norway too has experienced a significant increase in the number of residency opportunities, with several Norwegian cities having established apartments for guest artists abroad.

Residency schemes can be viewed in relation to globalization, migration, affiliation to a place or locality, and nationality. In his essay for the Art Yearbook, philosopher Dieter Lesage takes a look at this subject matter and calls on residency organisers to reflect on their raison d'être and how they function.

Since the late 1990s, residency programmes have begun to cater not just to artists but also to curators. In the Art Yearbook we present a conversation between the curators Karolin Tampere and Geir Haraldseth about their experience of residencies and what makes a residency successful. In addition, we invited the artist Øystein Aasan to write about his many years of living as an artist abroad. The residency theme will be further pursued in a seminar that our editorial team is planning to hold in Bergen this autumn.

No discussion about the internationalization of Norwegian art would be complete without mention of the Office for Contemporary Art Norway (OCA). In recent years, this little office for art exchanges with other countries has increased its budget severalfold, moved into new premises, and developed its own high¬profile programme of exhibitions and discursive activities. It is now regarded as one of Norway's most important art institutions, serving not least as an influential gatekeeper to the international art world. On the other hand, it has also been criticised on many occasions, for instance by the Norwegian Visual Artists Association, for being elitist and untransparent, and for giving certain sections of the art community a raw deal. Unfortunately, it has proved difficult to initiate an informed debate about OCA. Since OCA has a near monopoly on funding schemes for participation in the international scene, artists in particular have been wary of criticising the institution, while OCA's own leadership has shown little interest in the debate. In their article about OCA, Ketil Nergaard and Johanne Færevaag Nome take a closer look at OCA and its 2005 mandate. They claim that the institutionalization of OCA and its intense focus on its own programming have happened at the expense of another important aspect of its activities, namely its cooperation with other Norwegian art institutions that work internationally and which, due to limitations in the Norwegian funding system, have few others to turn to.