Foto: Martin Sal


16.02.2017

ARVEN FRA 1977

– EN SAMTALE MED FRANCO BERARDI

Av Siri Nergaard og Federico Montanari

Vi lever i en tid uten framtid, slik Sid Vicious forutså. Tradisjonelle fag som kunst, psykoanalyse og politikk er døde og må finnes opp på ny. Dette er en oppgave for de kollektive bevegelsene, mener den italienske aktivisten og teoretikeren Franco Berardi – alias «Bifo».

Fra Norsk kunstårbok 2016



Vi møter Berardi i midten av mars i hans hjemby Bologna, byen hvor han har vært en frontfigur for radikale politiske bevegelser siden 1970-årene. Berardi, som er kjent for sitt arbeid om medienes og informasjonsteknologiens rolle i den postindustrielle kapitalismen, forteller at han blir stadig mer engasjert i forholdet mellom kunst og psykopatologi, mellom kunst og lidelse. Med utgangspunkt i dette forholdet mener han at vi ikke bare kan si noe om kunstens nye praksis, men også om nye retninger innen psykoterapi og psykoanalyse. Så snart han har definert dette som et premiss, går Berardi over til å snakke om en sak han er sterkt opptatt av og som han ser som et særlig treffende eksempel på hva han mener.

For to dager siden var Bologna åsted for en enestående kunstaksjon den velkjente gatekunstneren Blu malte over alle sine malerier fra Bolognas vegger, mer enn tjue års produksjon, i protest mot at arbeider av ham var tatt med på utstillingen «Street Art Banksy & Co. i Palazzo Pepoli.
Berardi definerer Blus handling det å gå til det ekstraordinære skritt å tilintetgjøre tjue års arbeid ved å male dem grå – som et eksempel på kunstnerisk selvmord.

– Bakgrunnen for Blus aksjon var at myndighetene i Bologna, nærmere bestemt Fabio Roversi Monaco, tidligere dekan ved Bologna-universitetet og president for bankstiftelsen Carisbo som sponser mange av byen kunsttiltak, tok initiativ til å lage en utstilling om gatekunst ved byens byhistoriske museum.

– Og denne kultiverte, dannede, velinformerte og progressive fyren erklærte at han ville redde disse kunstverkene for ettertiden, sier Berardi sarkastisk.

Selvmordets æra
Med denne aksjonen er det ikke bare sine egne arbeider Blu utsletter, han utsletter simpelthen kunsten selv! sier Berardi.

– Det er mer enn hundre år siden Tristan Tzara, den bulgarsk-franske dada-poeten erklærte: «Ikke mer kunst, ikke mer dagligliv, ikke lenger noe skille mellom kunst og dagligliv.» I dag er situasjonen en ganske annen, men slik jeg ser det, går Blus aksjon langt ut over en protest mot å gjøre gatekunst til museumsgjenstand. Den går like til hjertet av det å drive med kunst i vår samtid, en periode som etter min mening nettopp er selvmordets æra. Menneskeheten er i ferd med å ta livet av seg, og det på så mange nivåer, både mentalt, miljømessig og i forholdet mellom produksjonen og finanssystemet.

I sin nyeste bok, Heroes. Suicide and Mass Murder (2015) hevder Berardi at selvmordet er blitt en global epidemi for å unnslippe det han kaller «tristessefabrikken», det nye millenniets nyliberale kapitalistiske samfunn. Dagens terrorisme er en del av dette, og det samme er enkeltstående drapsmenn som invaderer skoler og kinoer. Den norske terroristen og massedrapsmannen Behring Breivik er et av temaene i boka.

– Slik jeg ser det, er selvmordet i vår tid blitt en viktig politisk handling. Siden 11. september har alle de mest betydningsfulle politiske hendelsene vært selvmordsaksjoner – terrorister som dreper seg selv sammen med mange andre mennesker. 11. september var selvsagt en terrorhandling, men først og fremst ble hendelsen utløst av at 19 unge mennesker hadde besluttet – ta sitt eget – og dermed også 3000 amerikaneres – liv. Om du leser de siste 15 årenes historie, med Bin Laden på den ene siden og George Bush på den andre, er det en fortelling om selvdrap – om avviklingen av De forente staters geopolitiske overherredømme. I dag er USA så vel politisk som geopolitisk avmektig av den enkle grunn at Bush besluttet å begå selvmord ved å erklære en endeløs krig mot en abstrakt fiende.

I boken tar Berardi utgangspunkt i statistikk fra Verdens helseorganisasjon som viser at antall selvmord i verden har økt med seksti prosent i løpet av de siste førti årene. Det viser seg at selvmordsraten er høyest i land som Sør-Korea og Finland, og den er fortsatt økende. De to landene topper statistikken ikke bare over selvmord, men også over konnektivitet – tilgang til mobil- og datanett: Begge land er eller har vært markante produsenter av mobiltelefoner, og er blant de mest avanserte samfunn når det gjelder tilgang til internett, teknologisk utstyr og bredbånd, og i tilfellet Sør-Korea også når det gjelder nyliberal økonomi.
– Vi kan altså se en forbindelse mellom nyliberalisme og konnektivitet, som er ensbetydende med teknologisk isolasjon, og selvmord. Det synes jeg virker logisk, sier Berardi.

– Om vi skal konfrontere selvmordet, må vi snakke dets språk. I dag er det slutt på optimisme og løfter om demokrati og en lys fremtid, all denne dritten er over. Ingen kjøper den slags retorikk lenger. Vi er nødt til å snakke lidelsens språk. Det er den eneste måten vi kan komme i kontakt med unge mennesker på. Den eneste måten å bli forstå på, er å snakke om lidelse, isolasjon, avmakt og ensomhet, da skjønner de hva vi snakker om. Ungdom avskyr politisk bla-bla-bla, løfter om at alt kommer til å bli bra. De vet godt at ingenting kommer til å bli bra. Vi må slutte å håpe. Mitt politiske yndlingsparti er dannet av en gruppe kunstnere fra Roma, og heter «Intet håp». Det er utgangspunktet: Intet håp. Slutt å håpe på fremtiden, og begynn å tenke på at bare gjensidig forståelse kan legge grunnlaget for en ny solidaritet. Det er poenget. Venter du deg noe av politikken, kommer du til å bli skuffet.

Og du bruker altså punkens slagord «ingen fremtid» på samme måte?

– Som den sovjetiske poeten Vladimir Majakovskij sa: «Vi lever i ånden etter arven fra oktober 1917»; i dag er det arven fra 1977 som styrer oss. Alt som skjer i vår tid ble forutsett i 1977, fremfor alt av punklegenden Sid Vicious, men ikke bare av ham.

Antropocen
Ser du noen forbindelse mellom begrepet antropocen og miljøkrisen og menneskehetens slutt? Antropocen er ikke en politisk eller økonomisk bevegelse, men kan selvsagt betraktes som et resultat av en slik bevegelse.

– Et resultat, ja. Det er resultatet av kapitalismens økonomiske historie, av at økonomien
er gitt forrang og den påvirkningen dette har hatt på alt, på vårt sosiale liv, på miljøet. Poenget er at endringene er irreversible, så vidt vi vet. I menneskehetens historie er dette noe nytt. Det vi mener når vi sier at vi lever i den antropocene tidsalder, er at vi lever i en tid da mennesket gjennom sin påvirkning har forandret selve naturhistorien, den naturlige utviklingen. Dette har skapt effekter som virker irreversible. Ingen vei tilbake, ingen utvei. Jeg tror ikke det er fullstendig irreversibelt, for jeg mener at menneskehjernens kraft overgår naturens irreversibilitet.

Så når du bruker uttrykk som «intet håp» eller «ingen fremtid», så er det et strategisk valg?

– Ja. Jeg tror ikke vi har noen mulighet til å overvinne Sid Vicious’ tidsalder. Hans tid startet på et visst tidspunkt; vi lever i den tiden og vil ikke klare å komme oss ut av den får det generelle intellektet – for å bruke et uttrykk av Karl Marx – lærer å tøyle seg selv for å unnslippe den profittorienterte økonomien. Men foreløpig har kapitalinteressene makten over menneskesinnet. Så lenge forskningssentrene og all aktiviteten som følger fra vår akkumulerte kunnskap om menneskeheten, er gjenstand for profitt, slipper vi ikke unna et miljømessig helvete. Hvis vi vil unnslippe, må vi komme oss unna kapitalismen, og det tviler jeg ærlig talt på at vi er i stand til.

Berardi sier at utfordringen i dag er å ta opp igjen spørsmålet om fremtiden i relasjon til selvmordet. Å spørre oss selv om vi kan finne opp noe hinsides selvmordet. For Berardi er dette en oppgave for kunstnerne, men bare om vi ser på kunstnere i bunn og grunn som terapeuter, med andre ord som noen som søker etter en ny harmoni i forholdet mellom sansning og omgivelser.

– En slik sammensmelting av kunst og terapi representerer den nye formen for politikk, slik jeg ser det. Vi kan bare gjenoppfinne politikken dersom vi starter fra estetikken, og da estetikk forstått i sin opprinnelige betydning, som persepsjon, berøring, nytelse, lidelse og glede. I mine øyne er det her vi må lete etter utgangspunktet for en politikk i årene som kommer.

Ser du noe tegn til dette i samtidskunsten? Har du noen eksempler?

– Det jeg ser i de siste tjue årenes kunstpraksis, og da mener jeg selvsagt i den kunsten som interesserer meg, ikke kunst generelt sett, er at mange kunstnere tar for seg lidelse, en særlig form for lidelse som kommer fra evnen til å få erotisk tilgang på den andres kropp. Den nytelsesbaserte relasjonen til den andres kropp, og til naturens kropp forstyrres av at infosfæren akselererer og infostimulienes intensiveres. Jeg tenker for eksempel på Eija Liisa Ahtila, og på Miranda July og hennes spillefilm Me and You and Everybody We Know. Jo, det er faktisk for en stor del kvinner. Det er særlig kvinnelige kunstnere som har vårt i stand til å skape et uttrykk som rommer følelser som ensomhet, angst og panikk. Så ja, på kunstfeltet opplever jeg at man ser for seg et slikt mål. Kunstnere har i stadig større grad klart å si fra om at politisk engasjement ikke er det eneste som teller nå, at vi også trenger å konsentrere oss om vår manglende evne til å røre ved den andres kropp. Dette er en avmakt som tilhører politikk og økonomi og som er grunnleggende for teknologien.

Bevegelsen
For Berardi har det alltid vært et nært forhold mellom kunst, politikk og aktivisme. Occupy-bevegelsen, med dens omfattende protester mot sosial og økonomisk ulikhet, er i hans øyne også en estetisk bevegelse. Mens Occupy-bevegelsen pågikk, deltok han i en rekke møter og konferanser både i Europa og USA. Han hevder at det er store forskjeller mellom dagens Occupy-bevegelse og tidligere tiders politiske bevegelser.

– Det tjuende århundrets politiske bevegelser var basert på en idé om at man var i stand til å forandre verden. Occupy sa aldri det, de sa tvert imot at vi ikke kan forandre verden. Å si at en annen verden er mulig, er en retorisk frase uten mening; vi kan ikke forandre verden. Det eneste vi kan gjøre, er å være imøtekommende overfor den eksisterende virkeligheten, istedenfor å betrakte den som en rival.

Berardi sier at Occupy-bevegelsen har hatt stor rekkevidde: Seks millioner deltok for eksempel i Acampada-demonstrasjonene i Spania. Dette er på nivå med antallet demonstranter i USA hvor en menneskemengde tilsvarende hele Oaklands befolkning holdt det gående i en hel uke. Politisk sett har det imidlertid vært fullstendig resultatløst.

– Var de sprø? Var de dumme? Kastet de bort tiden? Nei, langt ifra, de gjorde noe som ikke hører hjemme i det tjuende århundrets politiske historie: De startet prosessen med å reaktivere samfunnets erotiske kropp. Dette er kunst!

Du ser altså en kunstnerisk reaksjon, eller snarere en reaktivering, i Occupy-bevegelsen. Ser du noe lignende blant kunstnerne? Finnes det kunstnere som etter ditt syn setter denne forbindelsen mellom kunst og samfunn ut i praksis?

– Tja, de kunstnerne jeg allerede har nevnt, som Ahtila og July, er mer for symptomer å regne. De utgjør ikke selve terapien. Og det finnes en rekke andre som dem, ikke bare i billedkunsten. Fra litteraturen kunne jeg for eksempel trekke fram to av de mest interessante skribentene i nyere tid, Jonathan Franzen og David Foster Wallace, men også Michel Houellebecq. Man kan være uenig i Houellebecqs politiske syn, men ikke desto mindre treffer han en nerve. Han er i stand til å føle, og det han snakker om, er dypest sett senkapitalismens uendelige tristesse. Disse forfatternes verker er symptomer på den aktuelle sykdommen, og de åpner for å helbrede følsomheten.

Poenget er at stadig flere mennesker, ikke bare på kunstfeltet, men også innenfor psykoterapien – fra psykoanalytikere til sosialarbeidere – registrerer at sykdommen sprer seg. Så langt har ingen av dem har funnet en metode for å skape en forbindelse mellom kunst, terapi og sosial autonomi. Kunstnerne er ikke i stand til å finne en utvei, det er det bare den kollektive bevegelsen som kan. Slik jeg ser det, er det den kollektive bevegelsen som kommer til å gi opphav til denne nye teknikken, denne nye kunsten som ennå ikke finnes.

Berardi mener svaret ligger i å skape en plattform som lar intellektuelle, forskere og teknologiske innovatører arbeide i et autonomt rom. Siden makt i dag handler om å kontrollere den kognitive arbeidskraften, er det opp til de kognitive arbeiderne å finne en utvei.

– Jeg mener at kunstnere og terapeuter burde begynne å tenke på hvordan man kan etablere en teknologisk plattform for autonom forskning. Den intellektuelle ideen om internett var tanken om en teknologi som skulle frigjøre oss fra kapitalismens fangenskap, men i stedet er nettet bli invadert og kolonisert av kapitalistiske selskaper. Internettets autonomi – den kollektive maskinen – må gjenerobres, samtidig som samfunnets erotiske kropp må reaktiveres. Jeg vet at det er vanskelig. Sannsynligvis er det umulig å i det minste i løpet av det neste tiåret.
Berardi nevner noen få kunstnere ved navn, men understreker at det han har i tankene, ikke er kunst skapt av individuelle kunstnere, men snarere kollektive bevegelser som Occupy.

– Occupy besto av en interessant miks av mennesker, her var det folk som var opptatt av psykiske lidelser som problem, og folk som jobbet på kunstfeltet. På sett og vis var Occupy en kunstnerisk bevegelse å bestående av politiske aktivister og hackere. Dette er en sånn miks som har potensial til å reaktive muligheten for autonomi i samfunnet. Men Occupy-bevegelsens eneste politisk sett effektive resultat var faktisk Wikileaks og Edward Snowden. De forvandlet bevegelsens politiske og sosiale energi til en teknologisk sabotasje og transformasjonshandling.

Men hva med perioden som fulgte etterpå, da okkupasjonene var over?

– Det har vært en markant bevisstgjøring i etterkant av Occupy. Det er nok å tenke tilbake til 1990-tallet og Seattle da den nyliberalistiske filosofien var akseptert av nesten alle. Om du den gang kalte nyliberalismen en forbrytelse mot samfunnet, ble du tatt for å være gal, en dropout. Men i dag, etter en lang strøm av bevegelser fra Seattle til Occupy Wall Street, er det knapt noen som mener at nyliberalismen er bra for menneskeheten.

Man kunne vel egentlig hevde at den amerikanske presidentkandidaten Bernie Sanders er et indirekte resultat av at det blitt bygget opp en forståelse for det kollektive i USA. Han kritiseres riktignok av Occupy, men det er likevel mulig å se ham som et produkt av disse bevegelsene.

– Sanders er muligens et bilde på politisk avmakt, men han henvender seg ikke desto mindre rett til folks estetiske og etiske sans. Jeg observerer de såkalte «millennials», unge mennesker født i tiårene før tusenårsskiftet, og de ser med avsky på foreldrene sine og betrakter menn i førti- og femtiåra som selve sinnbildet på kynisme, selvforakt og eksistensiell fiasko. Og så ser de seg om blant dem som kom før, besteforeldrene, etter en mulig kilde til håp.

Ironi og kynisme
I en av sine tidligere bøker, The Uprising:
On Poetry and Finance
(2012), tar Berardi for seg forbindelsen mellom poesi og kapitalisme på en annen måte, her tar han utgangspunkt i det faktum at begge deler resulterer i deterritorialisering: Ordene skilles fra sine semiotiske referenter, og pengene fra vareøkonomien. Berardi insisterer på at det er forskjell på kynisme og ironi, og mener at sistnevnte har et potensial til å stå utenfor maktspillet, og kan være et middel til å aktivere intellektuell aktivitet og sympati.

Hvor ville du plassere samtidskunsten i relasjon til begrepene ironi og kynisme? Selv mener jeg å se en masse kynisme i samtidskunsten. På den andre siden lurer jeg på om du kan komme med noen eksempler på ironi i samtidskunsten?

– Det avhenger selvfølgelig av hvilken synsvinkel du betrakter kunst fra: Hvis ståstedet ditt er den offisielle scenen – kunstmarkedet, museene – er samtidskunsten kynisk og kjedelig; fremfor alt kjedelig. Den er blitt en slags øvelse i å leve i omgivelser det er umulig å leve i. Et forsøk på å komme overens med omgivelser som har blitt mer og mer intolerante. Den profesjonelle kunstneren forsøker å være en vinner, å framstå med vinnerens ansikt, mens hun/han ikke er en vinner inni seg; inni seg lider hun/han, samtidig som hun/han er ute av stand til å fortelle sannheten om seg selv. Dette er kynisk kunst, og du har helt rett i at det er slike kunstnere som dominerer på den offisielle kunstscenen. På den andre siden betrakter jeg ironien som en bevissthet om hvor uviss fremtiden er og hvor vanskelig det er å skulle forutsi hvilke muligheter som ligger i den. Ironi er innsikten i at det finnes grenser for kunnskap. Det er dette som gjør det mulig for oss å gå gjennom nåtiden med et smil; vi vet godt at den er utålelig, men vi har også innsett at det ikke er så viktig. Bevisstheten om det nåtidiges flyktighet og det muliges uforutsigbarhet er viktigere.

Kunne man da kanskje si at ironi er en form for distanse? Mener du at den etiske kunstneren bør ha avstand til samfunnet?

– Ja, evnen til å holde avstand, være på utsiden og være en outsider.

Betyr dette at den ironiske kunstneren, ved hjelp av denne avstanden er i stand til å skape et annet språk? I bøkene dine snakker du om poesi, kanskje ikke som håp, men som en måte å finne et nytt språk på. Er det en parallell her til det du mener med ironi?

– Ja, nettopp. Wittgenstein sier at mitt språks grenser er min verdens grenser. Den setningen får meg til å tenke at grensene, eller muren, ikke bare har én, men to sider: Det finnes en grense, men det finnes også noe bortenfor den grensen. Når jeg befinner meg innenfor det aktuelle språket, kan jeg ikke gå utenfor muren. Men språket kan åpne, og i det ligger det en evne til å se bortenfor muren. Poesi handler om overdrivelse, om å forsøke å følge språklige veier hinsides språkets grenser.

– Dette har egentlig mye med teknologi å gjøre. Se på maskinen. Jeg mener at det stemmer at grensene for mitt dataspråk er grensene for min verden. Men datamaskinen ble ikke oppfunnet for å håndtere dette språket alene. Vi vet at datamaskinen er mangesidig, i alle ordets betydninger, den bruker et oppdiktet språk, programmeringsspråket.

Når du snakker om å gå bortenfor språkets grenser, bruker du poesien som eksempel, men jeg vil tro du mener at dette også er mulig også innenfor andre uttrykksformer?

– Ja, selvfølgelig. Jeg har riktignok skrevet en bok om finans og poesi, men jeg er egentlig ikke noe glad i ordet poesi. Problemet er at det er en tvetydig term med sterke assosiasjoner til romantikken, og det misliker jeg. Jeg kunne heller ikke ha brukt begrepet kunst, fordi kunsten i dag er så tett knyttet til markedet. Jeg mangler et presist begrep, for inntil vi har tingen, har vi heller ikke ordet. Og med «tingen» mener jeg det som finnes i krysningen mellom det vi har pleid å kalle kunst, det vi har pleid å kalle psykoanalyse og det vi har pleid å kalle politikk: tre døde domener som er tvunget til å finne seg selv opp på ny.
Det som blir kommende bevegelsers subjekt, vil være det generelle intellektet. Verdens hundre millioner kognitive arbeidere har nøkkelen til å åpne døra, og det vil innebære at man må skape en teknisk plattform for autonom forskning, kunnskap og teknologi. De kommende bevegelsers subjekt er de sosiale subjektene som jobber med hjernen innenfor nettverket.



<< Tilbake / Back