Kulturminister Anniken Huitfeldt besøker et rådsmøte i Norsk kulturråd, våren 2011. Foto: Norsk kulturråd


25.08.2016

Norsk kulturråd 2012: Mellom forvaltning og politikk

Av Kristian Meisingset

Skal Kulturrådet kun tenke på det beste for kunsten eller også innfri politiske mål? Rådets eget svar er uklart: Rådsleder Yngve Slettholm mener rådet skal bidra til å realisere kulturpolitiske mål, mens direktør Anne Aasheim avviser slike hensyn. I denne artikkelen hevder Kristian Meisingset at denne uklarheten kan spores i hele organisasjonen.

Fra Norsk kunstårbok 2012



Norsk kulturråd ble opprettet i 1965 som et selvstendig organ for å forvalte Norsk kulturfond. Rådet har til oppgave å stimulere norsk åndsliv, verne kulturarven og formidle kunst- og kulturverdier til så mange som mulig. I sin forvaltning av kulturfondet legger Norsk kulturråd vekt på å støtte nyskapende kunst og stimulere nye kunstneriske uttrykksformer og formidlingsmåter. Helt siden opprettelsen har politikerne presisert at rådet skal arbeide etter kunstfaglige kriterier med en «armlengdes avstand» fra staten. Fondet har vokst fra 10–15 millioner til 540 millioner kroner, og det er fremdeles bred enighet om at friheten som avstanden garanterer, skal bestå.

Armlengdes avstand innebærer at kunsten skal være fri og uavhengig. Politikere skal ikke bruke kultur som instrument for å oppnå sine mål. Slik kan kunsten bidra til en mangfoldig og motsetningsfull kultur med flere ulike maktsentre, ikke en ensrettet kultur i det offentliges tjeneste. Alle snakker godt om prinsippet, både politikere, medier og forskere. De fleste mener også at prinsippet virker i dag, og at Kulturrådet i sitt arbeid har mer til felles med andre uavhengige kulturinstitusjoner enn med etater eller direktorater som er en del av det offentlige, byråkratiske apparatet. Også Kulturdepartementet er opptatt av dette. I forslaget til ny lov om Kulturrådet, som ble lansert 9. mai 2012, er prinsippet om armlengdes avstand et av de viktigste punktene. Den foreslåtte loven sier at: «Rådet er faglig uavhengig i sitt arbeid. Rådet kan ikke instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd.» Som vi skal se i denne artikkelen, er det likevel mye uklarhet rundt hva prinsippet innebærer og om hvordan det skal praktiseres i Kulturrådet.

De siste årene er Kulturrådet endret på måter som griper dypt inn i rådets identitet, endringer som blant annet innebærer at administreringen av kulturfondet utgjør en stadig mindre del av virksomheten. Innlemmingen av museums- og arkivdelen av «ABM-utvikling» (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) er den prinsipielt mest drastiske endringen. Tidligere ABM (2003–2010) hadde ansvar for å forvalte og gjennomføre politiske vedtak i sektoren arkiv, bibliotek og museum, deriblant museumsreformen, som gjennom sammenslåinger reduserte antall statlig støttede museer i Norge fra rundt 350 til 70 administrative enheter. Disse oppgavene er langt mer politisk styrt enn oppgavene til det gamle Kulturrådet, og sammenslåingen i ett organ kan derfor vise seg å være en utfordring for rådets etablerte prinsipper.

Den andre store nye oppgaven til Kulturrådet er forvaltningen av en rekke tildelinger som tidligere lå under «Post 74» på statsbudsjettet. Det gjelder driftstilskudd til institusjoner og organisasjoner som Fotogalleriet, Norske Kunsthåndverkere, Tegnerforbundet og UKS. Dette er ikke nyskapende prosjekter på prøvetid, som Kulturrådet tradisjonelt har jobbet med, men mer fast og langsiktig støtte, som tidligere var en oppgave for forvaltningen i Kulturdepartementet. Anders Dahl Monsen, avtroppende styreleder i UKS, forteller at de fryktet en «konkurranseutsetting» av steder som UKS: «Vi følte oss tryggere i statsbudsjettet. Men vi har fått beskjed om at det er lite å frykte.»

Det nye Kulturrådet, som på mange måter er fundamentalt endret, har skapt en navneforvirring. På den ene siden har vi det statlige organet «Norsk kulturråd» med en rekke forskjellige forvaltningsoppgaver på kulturfeltet, som er mer eller mindre politisk styrt. Som et underbruk i dette organet har vi det opprinnelige kunstfaglig styrte rådet med samme navn, som i dag utgjør omtrent halvparten av organisasjonen.

Hva Norsk kulturråd gjør, har stor betydning for kunstnere og andre kunstaktører, først og fremst fordi Kulturrådet er en viktig tildeler av midler til kunstproduksjon og visning av kunst. Hvis Kulturrådets premisser og formål spriker, vil det være vanskelig å forholde seg til det. Det finnes helt åpenbart et slikt sprik, og det er tvilsomt om den nye loven vil endre noe særlig på det: Til tross for den tilsynelatende enigheten om prinsippet om armlengdes avstand til politikken er det, som vi skal se, grovt sett to ulike måter å se Kulturrådet på: Den ene forfekter armlengdes avstand og autonomi som det grunnleggende. Den andre er mer opptatt av dialog og forståelse mellom kunsten og politikken, at kunsten til dels skal være instrumentell ved å innfri politiske mål og verdier, og at kulturen slik skal kunne legitimere politikernes bevilgninger. Den siste posisjonen vektlegger at det er stor enighet om en rekke mål og at man kan jobbe sammen for å nå dem. Tenkemåten har et viktig poeng: Ofte er det så mye nettverk, samspill og enighet mellom aktørene at ideen om en gitt avstand blir absurd. Politikere gir penger til kultur fordi de vil oppnå mål de mener er til samfunnets beste, og kulturaktører er ofte interessert i å innfri de samme politiske målene. Det samme gjelder kulturlivet for øvrig: Man tenker pragmatisk om det instrumentelle og det autonome.

Alle er i utgangspunktet enige om at politiske myndigheter ikke skal instruere rådet i noe som helst, men det å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand, gir ikke mye hjelp i manøvreringen mellom frihet og politisk styring. Diskusjonen vil vedvare uavhengig av den foreslåtte loven. Derfor mener vi det er viktig å se nærmere på prinsippet og hvordan det praktiseres i Kulturrådet.

Hvordan skal kunstere og resten av kunstfeltet forholde seg til Kulturrådet: Skal de som søker rådet om penger tilpasse seg kulturpolitiske verdier, eller bare jobbe med kvalitet på kunstfeltets premisser? For at søkevilkårene skal være like, er det helt avgjørende at det er klarhet i dette. Men det finnes ingen slik klarhet. Selv internt i Kulturdepartementet og i rådet er man uklare. Som vi skal se i en gjennomgang av noen av Kulturrådets konkrete prosjekter, som ordningen «Kunst og ny teknologi», synes det som om Kulturrådet i praksis jobber i dialog og samarbeid med kunstfeltet. Partene gir hverandre innspill, og begge mener det er viktig å respondere på politiske verdier. Det er ingen tydelig avstand. Dette kan være et demokratisk problem: Uklare premisser krever innforståtthet, og innforståtthet krever nærhet.

Armlengdes avstand trues

Mange i kulturfeltet er skeptiske til hvorvidt det nye Kulturrådet kan bevare selvstendigheten og kreativiteten som var styrken til Kulturrådet tidligere. «Forvaltningskulturen har på mange måter vunnet, særlig etter sammenslåingen med det tunge, ikke særlig nyskapende ABM-utvikling,» mener Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Dag Aak Sveinar, direktør for Punkt å i Moss, tror de nye oppgavene tynger Kulturrådet: «Hvor mye tid har de til å være saksbehandlere for stipender og ordninger på en skikkelig måte?»

Også blant kulturforskere vekker endringene i Kulturrådet bekymring. Sigrid Røyseng har vært kulturforsker både ved Telemarksforsking, i Kulturrådet og nå som førsteamanuensis ved BI. Hun er opptatt av hvordan det nye Kulturrådet, med en mer hierarkisk organisasjon, med flere organisasjonsledd og ledere, påvirker prinsippet om armlengdes avstand: «Hva skjer når man får en stor organisasjon i stedet for en liten og fleksibel organisasjon hvor kunstfaglige vurderinger har vært foretatt uten for mye omsvøp?»

Mange i kunstfeltet er opptatt av at Kulturrådet, som en uavhengig aktør, selv skal reflektere over kulturpolitiske verdier: Hva er det viktigste for kunsten i vårt samfunn, i vår tid? Disse mener rådet burde levere tanker og debattinnspill som skiller seg fra den rådende politikken til regjeringen eller andre politiske aktører. Røyseng frykter at rådets kulturpolitiske kraft svekkes, blant annet på grunn av en reform fra 2009 da daværende kultur- og kirkeminister Trond Giske endret sammensetningen av Kulturrådet fra 13 medlemmer (fire oppnevnt av Stortinget, to av Kommunenes Sentralforbund og syv av Kulturdepartementet) til ti medlemmer (alle oppnevnt av departementet). De ti rådsmedlemmene oppnevnes av Kulturdepartementet på rent kunst- og kulturfaglig grunnlag. Det ble understreket i stortingsproposisjonen om endringen i Kulturrådet at «medlemmene bør være uavhengige og ikke representere organisasjoner eller institusjoner, og at oppnevningene ikke bør «være basert på forslagsrett for kunstnerorganisasjonene».

Målet var å styrke prinsippet om kunstnerisk styring. Nå oppnevnes ikke lenger tidligere politikere, men representanter fra kulturen. Røyseng er usikker på resultatet: «Armlengdes avstand handler om distanse til og motstandskraft mot politikken. Når kunstnere styrer Kulturrådet, kan det bli for lite politisk potent. Paradoksalt nok må man skjønne det politiske spillet for ikke å bli fanget av det. Jeg frykter at den nye rådsstrukturen dermed svekker Kulturrådets strategiske potensial.» Uten en egen strategisk tenkning, er det vanskelig å ivareta prinsippet om armlengdes avstand, mener hun: «Politiske ideer blir lettere å fange opp fordi man ikke stimulerer til egen strategisk tenkning. Da blir man heller en utfører av politiske interesser og strategier.»

Billedkunstner Geir Harald Samuelsen, som frem til jul var styreleder for Kunstnernes Hus og fra 2012 er rådsmedlem og leder for fagutvalget for visuell kunst, er ikke bekymret for at det kunstfaglige miljøet ikke blir selvstendig nok. Han mener det gir mye autonomi å sette bort kunstfaglige vurderinger til et fagmiljø: «Et sterkt fagkollegium er armlengdes avstand og autonomi i seg selv. Det utøves både kunstnerisk og kulturpolitisk skjønn i rådet og i fagutvalgene. Man trenger ikke være politiker for å tenke strategisk samtidig som man utøver kunstnerisk skjønn. Mange av fagpersonene som sitter med verv, har jo politisk erfaring også, ikke minst sittende rådsleder Yngve Slettholm. Han er komponist og var statssekretær under tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland». Dialogen med andre, inkludert politisk ledelse, kan rådet slik sett leve godt med, mener Samuelsen.

En siste viktig endring gjelder organiseringen av rådets arbeid. Rådet har 27 «fagutvalg» under seg som har beslutningsmyndighet på tildelinger opp til 300 000 i sine felt og innstiller på øvrige søknader som besluttes endelig i rådet. Kjernen i prinsippet om armlengdes avstand er fagutvalgenes selvstendighet og frihet. Endringen fra 2009, at rådet nå styres av kunstfaglig kompetente mennesker, brakte rådet og fagutvalgene nærmere hverandre. Nå leder eller deltar rådsmedlemmene også i stor grad i hver sine fagutvalg. Olemic Thommessen, kulturpolitisk talsperson i Høyre, mener de ti personene i rådet får stor makt og at fagutvalgenes selvstendighet dermed er svekket: «Det gamle Kulturrådet var mer overordnet og ga innspill til fagutvalgene. En engere krets blir nå svært toneangivende.» Den tettere koblingen mellom råd og fagutvalg gjør Kulturrådet som helhet mer strømlinjeformet, slik at overordnede diskusjoner i rådet lettere implementeres ned på saksbehandlernivå, mener Thommessen.

Røyseng mener konsentrasjonen svekker rådets evne til å fange opp mangfoldet i kulturen: Én organisasjon utvikler fort ett perspektiv.» Sveinar ved Punkt å mener det var bedre å ha ABM for seg selv. Da var det tydeligere hva som var forvaltning, og hva som ikke var det: «Nå har vi fått den norske totakteren: departementet og Kulturrådet.» Åmås har tidligere skrevet at Kulturrådet hovedsakelig bør gi tidsbegrenset finansiering til nyskapende prosjekter av ett til tre eller fem års varighet. Han mener forvaltningsdelen av Kulturrådet bør plasseres et annet sted, og at rådet bør gjenskapes som et kreativt prosjektorgan.

Kunstsosiolog Dag Solhjell, som blant annet har skrevet kunstpolitikkens historie fra 1814 frem til vår tid, ønsker også å skille ut forvaltningen, for eksempel til et eget direktorat. «Da kunne Kulturrådet konsentrere seg om det nyskapende og om forvaltningen av de frie midlene.» Men er fagutvalgenes autonomi truet i dag? Selv om Solhjell mener presset fra politikerne er større, og at Kulturrådet som helhet ikke klarer å stå imot, mener han at fagutvalgene fortsatt fungerer som en rådsinstans på armlengdes avstand: «De skiftes ut ofte, har en ganske fri holdning og fungerer som en uavhengig estetisk dommer.» Også Røyseng, som er kritisk til flere sider ved utviklingen, mener lite tyder på at Kulturrådet i realiteten styrer etter politiske ønsker: «Jeg har ingen observasjoner som tyder på at rådet er blitt mindre opptatt av pur kvalitet.» Hennes erfaring er at diskusjonen om kvalitet er kjernen, særlig i fagutvalgene, og at administrasjonen er opptatt av å bygge opp under dette. Hun påpeker også at når kulturministerens retorikk har et instrumentelt preg, skyldes det et behov for å legitimere pengebruken: «Men det har aldri vært signalisert fra kulturministeren at Kulturrådets vurderinger skal underlegges noen instrumentell tenkning.»

Større frihet til Kulturrådet

Kritikken mot endringene av Kulturrådet kan oppsummeres slik: mindre nyskaping, kreativitet og handlingsrom og tettere kontakt til politikken.

Kulturminister Anniken Huitfeldt mener kritikerne bommer fundamentalt: Endringene har vært begrunnet i de samme verdiene som kritikerne vektlegger så sterkt, og bidrar til å styrke dem. Huitfeldt har snakket varmt om prinsippet om armlengdes avstand og vært opptatt av å flytte beslutninger over til faglige instanser som Kulturrådet og Nasjonalbiblioteket. Når det offentlige nå gir mer penger til kultur, må også forvaltningen profesjonaliseres, mener hun. En sterk faginstans må ta avgjørelser med kunstnerisk skjønn, en kompetanse ingen i Kulturdepartementet har: «Derfor bør beslutningsmakten, særlig når det gjelder det frie feltet, ligge et annet sted.»

I motsetning til mange kritikere mener Huitfeldt at kulturpengene var mer politisk styrt før. For eksempel ble tildelinger på «Post 74» flyttet til Kulturrådet for å få mer dynamikk. De som får penger, må evalueres. Midlene skal ikke forvaltes ukritisk, de kan ikke være tildelt en gang for alle. Noen av tildelingene kom i sin tid i tolvte time som resultat av enkeltpolitikeres interesser og uten faglig vurdering. Dette vil Huitfeldt ha en slutt på: «I Kulturrådet skal avgjørelsene tas av rådet og fagutvalgene. Det gir mindre politisk styring av tildelingene.» Samtidig mener hun organiseringen motvirker maktkonsentrasjon: «Det er ingen statlige organer hvor flere mennesker er involvert i den enkelte tildeling enn i Kulturrådet.»

Huitfeldts endringer har altså vært drevet av et ønske om mer selvstendighet og makt til Kulturrådet, det samme gjelder lovforslaget som er til høring nå, som hun håper vil motvirke maktkonsentrasjon. Anne Aasheim, direktør for Kulturrådet fra 2010, er også opptatt av at Kulturrådets egenart ivaretas: «Jeg har selv fått fornyet respekt for prinsippet om armlengdes avstand og logikken med at fagutvalg og råd forvalter fondet med kunstnerisk skjønn.»

Yngve Slettholm, som er ny leder for Kulturrådet fra 2012, er enig i at endringene som har vært gjennomført de siste årene gir større frihet til rådet, men mener noen store utfordringer gjenstår. Frem mot 2015 (Slettholm er utnevnt for fire år) er det blant annet lagt opp til evalueringer og endringer i postene som nå er overført til Kulturrådet. Det kan bli utfordrende å vurdere alle tiltakene etter Kulturrådets kunst- og kulturfaglige kriterier siden mange av dem er kommet inn som en følge av politiske beslutninger. Beslutningene i Kulturrådet skal i prinsippet være uavhengige, men både Kulturdepartementet og Stortinget legger føringer, forteller Slettholm. Når det gjelder tildelingene Kulturrådet har overtatt fra «Post 74», står det fortsatt i statsbudsjettet hvem som skal få hva, og da kan man spørre seg hvilket handlingsrom for omprioriteringer Kulturrådet egentlig har. «Hvis vi skulle begynne å kutte i enkelte tildelinger fra «Post 74», vil det utvilsomt kunne føre til politiske reaksjoner,» sier han, og mener konsekvensen er klar: «Da har Kulturrådet liten mulighet til å styre.» Slettholm mener Huitfeldts lovforslag kan bidra til å rydde opp: «Lovforslaget vektlegger Kulturrådets uavhengighet og rydder opp i en rekke uklarheter med hensyn til instruksjonsmyndighet og selvstendighet.»

Det kan være vanskelig å etablere en felles forståelse for betydningen av armlengdes avstand, understreker Ellen Aslaksen, som er forskningsleder i Kulturrådets seksjon for forskning og utredning (FoU). De har ansvar for å bestille overordnet forskning knyttet til Kulturrådets ansvarsområder og mer konkrete evalueringer av prosjekter og tildelinger. Aslaksen mener at tidligere ABM-utviklings arbeidsform kanskje er mer på lag med den forvaltningsmessige tidsånden, mer gjenkjennelig og lettere å forstå: «Staten gjør hva staten vil og bruker sine organer til det.» Aslaksen var i utgangspunktet ikke bekymret for sammenslåingen, men det mest problematiske og faglig utfordrende, mener hun, er at mange i en iver etter opprydding nå vil at ting skal se helt likt ut. Fagutvalgene kan, av de som ikke er vant til arbeidsformen, oppfattes som uryddige: «Hva skal vi med dem? Vi har en administrasjon med høy faglig kompetanse. Kan ikke de ta beslutninger?»

Sterkere politiske signaler

Ellen Aslaksen er opptatt av å bevare armlengdes avstand, men tanken om at kunsten selv skal være i sentrum for kulturpolitikken utfordres av politiske forventninger, understreker hun. Riktignok har norsk kulturpolitikk alltid vært instrumentell i et velferdspolitisk og nasjonalt perspektiv. Det har variert hvor eksplisitte disse målene har vært, men nå ser vi igjen en sterkere vilje til å ta kunsten i bruk på kunsteksterne områder. Huitfeldt er et eksempel, mener Aslaksen: «Hun er tydelig på for eksempel publikumsutvikling, demokratisering av kulturen og utfordringer knyttet til det flerkulturelle samfunnet. Slike temaer står i en spenning til tanken om den skapende kunsten som det primære.» Huitfeldt snakker mer enn Giske om Kulturrådet som et uavhengig fagorgan, og hun sier tydelig at kvalitet skal stå i sentrum: «Men samtidig kommer hun med mye sterkere kulturpolitiske signaler, som kanskje er vanskeligere å forene med Kulturrådets hovedmål, som er å stimulere den profesjonelle kunsten.»

Kulturminister Huitfeldt snakket ovenfor om betydningen av kunstfaglige beslutninger og mindre politisk styring. Hun er opptatt av armlengdes avstand: «Politikere skal ikke foreta beslutninger av kunstnerisk karakter. Den kunstneriske friheten til kunstinstitusjonene, deriblant Kulturrådet, skal være absolutt.» Like fullt sier hun at Kulturrådet, som andre kulturinstitusjoner, er underlagt noen politiske målsettinger som de skal innfri: «Kulturrådet har alltid hatt mange målsetninger å oppfylle, blant annet å spre kulturen rundt i hele Norge, nå et større publikum og treffe flere målgrupper. Det Norske Teatret startet for eksempel opp med mål om å nå et annet publikum enn Nationaltheatret. å ikke ha noen definerte forventninger i tildelingsbrevet ville bryte med norsk kulturpolitikk de siste hundre årene.» Det er denne spenningen Aslaksen beskriver.

Åmås mener på sin side at det er uproblematisk at kulturpolitikken også er instrumentell: «Skal det være noen vits i en offentlig kulturpolitikk, og man øker budsjettene med hundre prosent over noen år, må man også kunne stille makt bak kravene.» Det er legitimt for et samfunn å styre sine interesser i en viss retning, og kulturpolitikk kan for eksempel være et redskap i integreringspolitikken, mener han.

Huitfeldt har også bred støtte i Kulturrådet for sin måte å tenke på. Rådsleder Slettholm mener Kulturrådet ikke kan være helt autonomt og uavhengig fra politikken, men må inngå i en fornuftig dialog med politiske myndigheter: «Politikerne må ha klokskap og gi Kulturrådet den uavhengigheten vi trenger for å ivareta oppgaven vår. Kulturrådet må på sin side forvalte oppgaven med politisk klokskap som gjør at rådets legitimitet ikke undergraves, slik at vi kan utøve uavhengigheten på en fornuftig måte. «Kulturrådet må lytte til politikken for å ivareta sin politiske legitimitet, mener han: «At Kulturrådet er et uavhengig organ, betyr ikke at vi skal unnlate å medvirke til å realisere kulturpolitiske mål. For eksempel ville vi miste legitimitet dersom vi kun tok hensyn til kunstnerisk kvalitet uten samtidig å vektlegge tilgjengelighet og mangfold.» Slettholm mener for eksempel at forventninger om at kulturen er tilgjengelig for flest mulig i hele landet, at det er viktig med kultur for barn og unge og at likestilling og integrering er bra, er helt naturlige. Og at når det er nasjonaljubileum i 2014, må Huitfeldt kunne forvente at institusjonene bidrar.

Også Geir Harald Samuelsen støtter Huitfeldts tenkemåte: «Det må være en vekselvirkning. Vi melder til politikerne hva som bør styrkes, og da bør vi også lytte til signaler fra politikerne. Vi har en viktig dialog med departementet og åpne kanaler dit.»

Karl Gunnar Øen, som er seniorrådgiver i avdelingen for visuell kunst, mener også at fagutvalgene må lytte til det politiske, og at det faller kunsten helt naturlig, fordi den er koblet på samme samfunn som politikken. Ideen om kulturelt mangfold er et eksempel: «Mangfoldstemaet er en strømning i samtidskunsten både i Norge og internasjonalt. Kunsten er ikke frikoblet fra samfunnet. Å støtte mangfold blir, sett på denne måten, det samme som å støtte kvalitet og nyskaping. Alt ministeren snakker om, er allerede til stede i kunsten.» Et annet eksempel er publikum: Det er en målsetting for kulturen selv å være tilgjengelig for flest mulig, mener han. I det hele tatt ser han få problemer med å lytte til ministeren: «Jeg har til gode å høre en minister snakke om noe som ikke allerede er i kunstfeltet. Kunsten er samfunnsengasjert, kunsten er en samfunnsaktør. Vi skal følge opp kunst- og kulturpolitiske målsettinger i dialog med kunstfeltet.» Det trenger ikke være positivt for søknader at de «responderer» på politiske verdier, sier han: «Men hvis prosjektet er bra, er det ikke noe minus.»

Selv om de snakker om armlengdes avstand og selvstendighet, tenker ikke Huitfeldt, Slettholm, Samuelsen og Øen på Kulturrådet og fagutvalgene primært som autonome. De vektlegger i større grad dialogen mellom kunsten og politikken. Slettholm mener det handler om «klokskap» og «fornuftig dialog», Samuelsen at det handler om en «vekselvirkning». Øens kommentar om at det ikke er «noe minus» å spille på politiske verdier i søknader, kan leses som en oppfordring. Videre fremstilles de politiske verdiene som selvsagte, vi er ikke uenige om dem. Kunsten står for det samme som politikken. Dialogen fungerer. Én oppsummerer: «Alt ministeren snakker om, er også til stede i kunsten.»

Avstand gir legitimitet

Problemet er at Kulturrådet spriker. Aasheim har svaret klart når jeg spår om fagutvalgene: «Fagutvalgene er helt autonome.» Men når det gjelder spørsmålet om politisk legitimitet, mente Slettholm at legitimiteten avhenger av at rådet hører på kulturpolitiske signaler. Aasheim mener noe annet: «Rådet har legitimitet så lenge de praktiserer armlengdes avstand og kunstnerisk skjønn. Om kulturministeren på noen som helst måte skulle styre fagutvalgene, ville det undergravd hele tankegodset om det kunstneriske skjønnet. Det ville være veldig uklokt.» Hun avviser at fagutvalgene skulle trenge å ta hensyn til kulturpolitiske verdier for å bevare legitimitet: «Jeg har aldri opplevd at hverken rådet eller utvalgene lar seg overstyre. Legitimiteten ligger i at de forvalter sitt kunstneriske skjønn.»

Aslaksen beskrev over hvordan Huitfeldt både snakker om Kulturrådets uavhengighet og betydning av kvalitet, og sender sterke politiske signaler. Den samme spenningen finnes åpenbart i Kulturrådet selv: Noen snakker om uavhengighet, andre om verdien av å lytte til politiske verdier. Dette er forvirrende for aktører som forholder seg til Kulturrådet. På samme måte som man ikke kan ta Huitfeldts instrumentelle utsagn på alvor, kan man ikke ta armlengdes avstand for god fisk. For å få godt gjennomslag, må søkere selv lære seg å kjenne Kulturrådet, og hvordan de tenker. Det som står i søkerveiledningene for de forskjellige tilskuddsordningene til Kulturrådet er ikke nok for å forstå hvordan utvalgene tolker egne bestemmelser. For å heve nivået på søknadene, har administrasjonen nylig satt i gang informasjonsmåter om søknadsskriving og annen utadrettet virksomhet. Men så lenge premissene forblir uklare, er det vanskelig for søkerne å vite hvordan utvalgene faktisk vurderer søknadene.

Aslaksen mener at Kulturrådets organisasjon og prinsippene om armlengdes avstand og kunstnerisk skjønn særlig er viktige når de politiske signalene spriker. Ideen om kunstens fremste hensikt utfordres, og Kulturrådets struktur må sikre den frie tenkningen: «Politikken, forvaltningen og instrumentalismen er sterke krefter som kan virke inn på en organisasjon som dette. Å bevare friheten og ikke bli inneklemt mellom forvaltningen og politikken, forutsetter et høyt refleksjonsnivå.» Hun mener antydninger om at Kulturrådet og fagutvalgene skal ta hensyn til politiske ønsker, har problematiske sider: «På hvilket nivå besluttes det hvilke politiske signaler som gjelder? Hvordan skal de se ut? Hvor langt ned skal de gjelde? Hvor detaljerte skal de være? Skal de styre fagutvalgene?» I utgangspunktet mener hun fagutvalgene behandler dette best på egen hånd. Der forvaltes ulike dimensjoner i en beslutningsprosess på en diskursiv måte. Siden de fleste nordmenn er demokratisk anlagt, er det ingen store uenigheter.

Kulturrådets struktur skal verne det mot påvirkning fra forvaltning og politikk, mener Aslaksen. Det er naturligvis vanskeligere når mange internt i systemet ikke ser på forholdet mellom rådet og de andre aktørene som et spennings- og påvirkningsforhold, men et samarbeids- og dialogforhold.

Ønsket om å være initiativtaker

Rådsleder Slettholm forteller at han er interessert i å tydeliggjøre rådets uavhengighet. Tenkningen hans tar opp i seg mye av kritikken som har vært rettet mot et passivt råd. Han mener rådet i større grad bør være premissgiver for kulturpolitikken, og ønsker et større handlingsrom for egne initiativer: «Jeg ser et behov for at rådet kan være litt mer sprelsk og ta flere initiativer. Vi bør kunne tenke mer «out of the box», ikke bare strø sand på andres forslag. Og vi bør i større grad fungere som et kulturpolitisk verksted.»

I budsjettsøknaden som Kulturrådet har sendt til Kulturdepartementet for tildelingene for 2013, argumenterer det for mer ressurser til at selve rådet kan ta egne initiativ. Et mer selvstendig råd forutsetter rom i budsjettet, mener Slettholm: «Da kan vi kanskje sette i gang ting som ikke allerede har måttet passere søknadshierarkiet og fagutvalg i ørten ledd.» Samuelsen på sin side ser spennende muligheter som leder av fagutvalget: «Jeg har en interessant handlefrihet.» Fagutvalget kan ta egne initiativer, blant annet til forskningsprosjekter. De kan spille inn ting til rådet og jobbe ut strategiske forespørsler som tas videre til Kulturdepartementet. Og de har, gjennom beslutningene om hvem som får støtte, en viss mulighet til å påvirke hvilken retning kunstfeltet går i, forteller han.
Diskusjonen om avstand angår ikke bare forholdet mellom Kulturråd, forvaltning og politikk, men også mellom Kulturrådet og kulturen. Røyseng mener at Kulturrådet ikke bør ta flere initiativer. «Det er et demokratisk prinsipp om hva kunstlivet skal være: Det er fra kunstlivet, ikke fra Kulturrådet, ideene må komme. Kunstlivet må selv bestemme hvilke uttrykk som er viktige og hva som er behovene i feltet.» Like fullt har hun ikke noe imot rådets avgrensede ordninger. Det viktigste er at initiativene kommer nedenfra, fra fagutvalgene.

Thommessen etterlyser en større tillit til at Kulturrådet kan tenke selv, men han er kritisk til tanken om at det skal ha en egen kulturpolitikk og ta initiativer overfor kulturen: «Når Kulturrådet er så stort, er det i realiteten et forvaltningsorgan. Da er det ikke deres anliggende å drive politikk.» Hvis mye statlige midler utdeles av én aktør som også skal være samfunnsdebattant, går det galt, mener han: «Da får du en statens oppfatning av kunstnerisk skjønn.» Kulturrådets ønske om penger til selv å kunne ta egne initiativer, har han lite til overs for: «Det er ønskedrømmen til alle slike fond: Den lille drømmen om selv å være kunstner, å sette i gang prosjekter og ta initiativer.» Thommessen mener ikke dette er noen statlig oppgave. Prosjekter fødes best der enkeltaktører i kulturlivet måtes.

Det er ikke nytt at fagutvalget og rådet tar egne initiativer. Noen eksempler er ordningene «Kunst og ny teknologi», utstyrsstøtte og støtte til kunstnere i etableringsfasen. De er innrettet med mål om å treffe bestemte behov i feltet. Et siste eksempel er forsøksordningen med støtte til kunstnerdrevne visningssteder. Finansielt er ikke de konkrete initiativene store, de utgjør ca. 7 av 29 millioner. Seniorrådgiver Øen forteller hvordan et slikt initiativ typisk foregår. Kulturrådet får inn et stort antall søknader fra kunstfeltet, som gir administrasjonen og fagutvalget et enormt råmateriale til å uteske tendenser og identifisere behov. Initiativene planlegges i dialog med flere ulike aktører, forteller Øen: «Tiltakene utformes gjerne i et samspill mellom oss i administrasjonen, fagutvalg og råd og andre aktører.»

Øen forteller at i 1990-årene var det et utvalg oppnevnt av Kulturrådet som hadde ansvar for «Kultur og medier». I arbeidet ble det mer og mer fokus på medial kunst. Samtidig kom Atelier Nord med en plan om å bli et elektronisk verksted. Et samspill mellom ulike initiativ gjorde behovene tydelige, det ble gjort et utredningsarbeid, og ordningen «Kunst og ny teknologi» ble etter hvert etablert. Pengene går ikke nødvendigvis bare til datamaskiner og digital kunst, de kan også gå til prosjekter som henter materiale fra andre vitenskaper, som biologi.

Støtten til kunstnerstyrte visningssteder er et annet eksempel på dialog og samarbeid med kunstfeltet, forteller Øen. Kulturrådet så at det ble etablert mange kunstnerdrevne visningssteder på 2000-tallet. Stedene ga mye aktivitet og mange kunstnere fikk vist seg frem for et publikum. «Vi tok opp behovet i ulike sammenhenger, og så kom det et initiativ fra UKS, som foreslo en ordning for Kulturdepartementet. På forespørsel fra departementet uttalte Kulturrådet at det var en god idé.» Resultatet ble en forsøksordning over tre år, med 5,3 millioner totalt i støtte til Small Projects og Kurant i Tromsø, Entrée i Bergen og Dortmund Bodega og 1857 i Oslo.

Samarbeidets positive sider

I kunstfeltet får slike initiativer og konkrete prosjekter positiv respons. Holdningen er generelt at de i Kulturrådet er flinke til å følge med på hva som er spennende. Ordningen for kunstnerstyrte visningssteder var et ønske fra feltet, og rådet lyttet. Anders Dahl Monsen mener rådet bør fortsette å bruke sin kjennskap til feltet til å vurdere hvilke tiltak som trengs. UKS mener Kulturrådet bør gå inn for flere slike ordninger, og det er de villige til, forteller Dahl Monsen.

Frem mot neste års statsbudsjett foreslår UKS en ordning med stipend til assistenter, en ordning som allerede eksisterer i Sverige. Mange kunstnere har høy aktivitet, men ikke råd til assistenter. Folk som søker støtte til store prosjekter, søker ikke om assistenter. Med en slik ordning kan etablerte kunstnere bruke nyutdannede kunstnere som assistenter. Samarbeidet med Kulturrådet har Dahl Monsen bare godord om. Det bygger ikke minst på gode relasjoner mellom enkeltpersoner: «Vi har mest å gjøre med Karl Gunnar Øen og Birgit Bærøe. Vi har samme forståelse av problemstillingene, og de er veldig interesserte i å samarbeide.»

Mange fremhever betydningen av Kulturrådets administrasjon. Alle sakene til fagutvalgene er forberedt av de ansatte i administrasjonen. Disse har gjerne mange års erfaring og kjenner kunstfeltet og enkeltaktører svært godt. For visuell kunst nevnes gjerne seniorrådgiverne Karl Gunnar Øen og Hans Henrik Olsen og seksjonsleder Birgit Bærøe. Sveinar i Punkt å trekker frem administrasjonen som en viktig motstandskraft mot politikken: «Folk som Karl Gunnar Øen må fortsette. Han har alltid vært der. Han gir seg ikke i første sving. Folka i Kulturrådet har sin egen stolthet og tradisjon.» Sveinar mener Kulturrådet generelt har fungert veldig bra for samtidskunsten og vil gjerne se et mer kreativt og initiativtakende kulturråd: «Kulturrådet har lett for å finne nye og spennende tiltak fordi de står så tett på kunstlivet, og de har vært flinke til å jobbe i nettverk. De har klart å støtte det nyskapende og beste.» Han mener Kulturrådet har stått i en naturlig kontrast til Kulturdepartementet. Kulturrådet har vært selvstendige og hatt autonomi, og de har hatt en god utredningsenhet til å støtte seg.

Samarbeidstanken har altså mange positive sider: I sin utadrettede virksomhet er Kulturrådet lydhøre for innspill, og de har levert viktige premisser for kulturpolitikken.

For lite kunnskap

Kulturrådet er i en brytningstid. Det er uenigheter om beskrivelsen av hva rådet er i dag, om hvordan man bør praktisere prinsippene om armlengdes avstand og kunstfaglige beslutninger, og om hvordan rådet selv skal være selvstendig og initiativtakende. De ulike signalene viser hvor viktig det er at temaene diskuteres kontinuerlig. Om ikke for å komme til enighet, så for å få alle kortene på bordet. At det ikke er enighet internt i Kulturrådet selv, er et tegn på at det generelt er for lite kunnskap og bevissthet om temaet. Som Aslaksen sa over: å verne om rådets særegne arbeidsform forutsetter et høyt refleksjonsnivå.

16. mai 2012 leverte Kulturdepartementets eksterne FoU-utvalg, ledet av Jan Grund, rapporten En kunnskapsbasert kulturpolitikk til departementet. Grund-utvalget konkluderer med at det er et sterkt behov for å styrke den kulturpolitisk relevante forskningen. Nå er det tre år til Kulturrådet fyller 50 år. Kunstsosiolog Solhjell etterlyser et større forskningsprosjekt om Kulturrådet. Til tross for flere henstillinger, har rådet ennå ikke gjort noen forskningsbasert vurdering av seg selv: «Vi mangler en solid, historisk og kritisk gjennomgang. Kommer den ikke til deres 50-årsjubileum, er det en grov forsømmelse.»

Aslaksen er forskningsleder i rådets FoU-seksjon og deltok i Grund-utvalget. Hun kan fortelle at det ikke er satt i gang noe større forskningsprosjekt om Kulturrådet, slik Solhjell etterlyser: «Hvorvidt det nye Kulturrådet tar initiativ til noe, vil vise seg. Mange mener for øvrig at Løken-utvalgets rapport (2008) var en form for evaluering av Kulturrådet.» Likevel er hun enig i at man i dag har for lite kunnskap. Konsekvensen er klar: «Forskning har ikke spilt noen vesentlig rolle i utviklingen av kulturpolitikken.» Den overordnede forskningen er én side av FoU-seksjonens virksomhet, den andre er evalueringene av Kulturrådets prosjekter. Alle flerårige forsøksprosjekter som får mer enn én million, skal evalueres. Det arbeidet fungerer bedre, sier Aslaksen. Og hun har tro på Huitfeldt, som oppnevnte Grund-utvalget: «Hun er den første kulturministeren som har tatt vist interesse for å styrke forskningen.»

I dag har Kulturrådet satt av 2,3 millioner til FoU-seksjonen. Initiativene kommer fra Kulturrådet, men settes ut på anbud til eksterne forskningsmiljøer. Røyseng mener Kulturrådet de siste årene har vært helt fundamentalt viktige for fremveksten av en norsk kulturforskning: «Kulturrådet har fylt et rom som ingen andre fyller.» Kulturdepartementet har gjort en elendig jobb, mener hun. Forskningsrådet har gjort noe, men har ikke hatt en politikk for å utvikle feltet systematisk.

Ole Marius Hylland er forsker ved Telemarksforsking og fagkoordinator for området «Kulturforsking». Han mener det også er viktig å diskutere formålet med forskningen som faktisk finner sted: «Forskning og evaluering gir en indirekte legitimering for kulturen: Blir man forsket på, er man viktig.» Men av erfaring vet man at det ikke nødvendigvis er noen god tradisjon for å følge opp forskningen, og evalueringer har en tendens til å bli liggende. Det kunne være spennende, mener han, å undersøke systematisk hvilke effekter evalueringer har hatt, og i hvilken grad de bare bidro til å legitimere det evaluerte.

Aslaksen understreker at mangelen på forskning medfører flere strukturelle problemer: Det sier noe om feltets anseelse at man ikke har noen skikkelig kunnskapspolitikk. Det er vanskelig å rekruttere talenter og bygge kompetanse og miljøer over tid når det ikke finnes karrieremuligheter eller forskningsmidler. Situasjonen i dag er at det er få kompetente miljøer å spille på: «Telemarksforsking / Høgskolen i Bø er det eneste miljøet av en viss størrelse, de gjør mye av oppdragsforskningen i sektoren. Da er det lett å si at de er dårlige. De er ikke dårlige. Men det er dårlig at de er de eneste.»

Aasheim er enig i at FoU har for lite ressurser, men gir ansvaret til Kulturdepartementet: «Det er departementets tildelingsrammer som bestemmer dette. Vi forholder oss til dem.» Huitfeldt ønsker å styrke kunnskapsutviklingen på kulturområdet, men hvordan det skal gjøres, er det for tidlig å si noe om: «Nå skal vi først innhente flere synspunkter på noen av problemstillingene Grund-utvalget har belyst. Deretter skal vi vurdere grundig hvordan forslagene skal følges opp i en forskningsstrategi.» Strategien skal blant annet avklare rollefordelingen mellom miljøer som har et ansvar for kunnskapsutvikling på kultursektoren. Kulturrådets FoU-seksjon er ett slikt miljø, forteller hun.

Kultur er alltid bra

Hylland mener det er et dypereliggende premiss som bidrar til dårligere kulturpolitisk forskning, nemlig: Kultur er bra. De fleste aktører arbeider ut fra en forestilling om at kultur per definisjon er en bra ting, men ved Telemarkforsking forsøker de å stå imot: «Man skal være ganske rakrygget for å holde på en åpen, nøytral og potensielt skeptisk holdning til premisset. Det er ikke sikkert at kultur alltid er bra. Det er faktisk mulig å tenke tanken.»

Aslaksen støtter Hyllands diagnose av at oppfatningen om at «kunst og kultur er ubestridt bra» er en barriere mot utviklingen av en god forskningspolitikk: «Det er ikke diskutabelt om kunst og kultur er viktig. Det er fryktelig vanskelig å jobbe utenfor det prinsippet.» Kulturfeltet er et grunnleggende verdifellesskap, mener Aslaksen. Stiller man seg spørrende til deler av systemet, blir man fort oppfattet som for kritisk. Det kan ofte være en utfordring bare å bringe en akademisk tankegang inn i kunst- og kulturfeltet.

Ulike måter å se verden på

I lys av problemstillingene vi har belyst, blir også andre spørsmål viktige: Har Kulturrådet for mye makt? Er det for stort? Én stor fordel med konsentrasjon av oppgaver i Kulturrådet er at det blir enklere for kunstnerne: I stedet for mange ulike aktører og forvaltere, kan man forholde seg til én, som gjerne er mer effektiv og trenger færre byråkrater, og som har høyt kunstfaglig nivå og kjenner kunstfeltet. Men det er likevel argumenter for at heller enn å gjøre Kulturrådet enda større, er det viktigere å få flere aktører på banen.

Marianne Hultmann er intendant i Oslo Kunstforening. Hun mener at å styrke de små og mellomstore institusjonene i kunstlivet ville gi profesjonalisering og maktspredning. Hvis man hever overføringene til Kulturrådet mer, blir organisasjonen bare enda større, og det er ikke den beste løsningen, mener Hultmann: «Man får ikke meningsmangfold i én organisasjon. Fagutvalget prøver nok å være mangfoldig, men man blir firkantet over tid.» Ifølge Hultmann er ikke private stiftelser mer uavhengige enn det offentlige, men hun synes Fritt Ord har bidratt til mye bra: «Vi får støtte fra Fritt Ord til ting vi ikke får støtte til fra Kulturrådet. Det betyr at to ulike kunnskapsfelt krysser hverandre. Det gir mangfold og bredde.»

Samuelsen synes det er bra at prosjekter har andre finansieringskilder i tillegg til Kulturrådet, noe som også er et krav til alle prosjekter Kulturrådet støtter. «Har man en lokal sparebank i ryggen, er det bra. Det er med på å sikre uavhengighet begge veier.»

Åmås er klar: «Når man samler kulturmakten mer og mer, overser man det viktigste, nemlig at kunst og kultur har å gjøre med ulike måter å se verden på. Det krever pluralitet i beslutninger og dømmekraft.» Aslaksen mener at spenningen mellom ulike kulturpolitiske målsettinger i seg selv er et argument for et mangfold av støttesystemer og virkemidler: «Det er en kjensgjerning at systemer som Kulturrådet har en tendens til å reprodusere seg selv. Flere stemmer ville gjøre kunstlivet i Norge mye mer interessant.»

En kronikk basert på denne artikkelen ble publisert i Dagbladet, 13 september 2012



NORSK KULTURRÅD

– Norsk kulturråd fordeler totalt 1,2 milliarder kroner til kulturformål.
– Norsk kulturfond utgjør den største andelen av dette og er i 2012 på 540 millioner kroner.
– Knappe 30 millioner kroner går i år til «visuell kunst». Det har vært en rask økning de siste årene, i 2009 var tallet 19,8 millioner. Til sammenligning får musikk 165 millioner, litteratur 161 millioner og scenekunst 106 millioner.
– Visuell kunst har det trangeste nåløyet: For hver tildeling er det mottatt 3,6 søknader. Til forskjell fra for eksempel litteratur hvor hver 1,6. søknad innvilges.
– I 2012 går 22,2 mill. kroner til prosjektstøtte, 2,7 mill. til «Kunst og ny teknologi», 1,5 mill. til «Kunstfestivaler», 1,4 mill. til «Utstillingsstøtte å kunstnere i etableringsfasen – og 1,3 mill. til «Utstyrstøtte fellesverksteder».
– Det er bred enighet om at det visuelle feltet er underfinansiert. I søknaden fra Kulturrådet til Kulturdepartementet for 2013 er visuell kunst prioritert høyt.

Organisasjonsmodell
– Norsk Kulturråd består av et kollegialt organ (rådet) og en fagadministrasjon.
– Administrasjonen har rundt 100 ansatte.
– Anne Aasheim er direktør for Norsk Kulturråd.
– Organisasjonen har seks avdelinger med hver sin underdirektør.
– Yngve Slettholm er leder i rådet (2012–2015).
– Rådet består av ti medlemmer som oppnevnes av Kulturdepartementet, de forvalter midlene fra Norsk kulturfond og er helt uavhengig av resten av institusjonen.
– Rådsmedlemmene i 2012: Arnfinn Bjerkestrand, Arne Fagerholt, Erik Fosnes Hansen, Ingar Sletten Kolloen, Asta Busingye Lydersen, Marianne A. Olsen, Gro Persson, Iren Reppen og Solveig Øvstebø. Varamedlemmer: Corinne Lyche Campos, Luba Kuzovnikova, Geir Harald Samuelsen og Harald Solberg.
– Rådet har 27 fagutvalg under seg. De har beslutningsmyndighet opp til 300 000 i sine felt og innstiller på øvrige søknader, som går til rådet for endelig avgjørelse. De gir også innspill til rådet i prinsipielle spørsmål.
– Seksjon for billedkunst og kunsthåndverk behandler saker og søknader knyttet til det visuelle feltet. Seksjonen ligger i Kunstavdelingen, som nå er én av fem avdelinger (for øvrig Forvaltning og administrasjon, Kultur, Laboratorium og Kommunikasjon).

Kulturrådets oppgaver
– Forvalter Norsk kulturfond og andre kulturstøtteordninger.
– Forvalter museums- og arkivpolitikken.
– Sekretariatsansvar for Statens kunstnerstipend, Fond for lyd og bilde og Den kulturelle skolesekken.
– Uttaler seg i saker som Kulturdepartementet og andre legger fram for rådet, og kan komme med uttalelser på eget initiativ.
– Driver utredningsarbeid og har en egen FoU-seksjon.
– Jobber med EUs kulturprogram og EØS-midler til kultur, samt kultursamarbeid med mange land, blant andre Island, Portugal og Polen.

Kulturrådets FoU-seksjon
– Opprettet i 1994 av kulturrådsdirektør Lidvin M. Osland.
– Skal bestille overordnet forskning og mer konkrete prosjektevalueringer. Tar initiativ og setter ut på anbud til eksterne forskningsmiljøer.
– Budsjett på 2,3 millioner i 2012.
– Ledes av Ellen Aslaksen.
– Noen prosjekter: evaluering av kunstkritikk.no i 2008, en utredning om nasjonalt videoarkiv i 2007 og evaluering av «Kunstneriske forstyrrelser» i 2007.

Stortingsmelding om visuell kunst
– 4. mai 2012 la kulturminister Anniken Huitfeldt frem stortingsmeldingen Visuell kunst.
– Huitfeldt lover tidenes satsing på visuell kunst.
– Flere visningsrom og institusjoner skal få mer støtte.
– Det skal etableres en arrangørstøtte.
– Produksjonsleddet skal styrkes ved å øke vederlag og honorarer for kunstnere.

Ny lov om Kulturrådet
– Forslag sendt ut til høring 9. mai 2012 med frist 1. september.
– Skal avklare rådets selvstendige status.
– Paragraf 5 lyder: «Rådet er faglig uavhengig i sitt arbeid. Rådet kan ikke instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd.»



<< Tilbake / Back